fbpx

All Posts in Superblogg

20. mars 2020 - No Comments!

Lage Thune Myrberget: Tid for nærvær

Tid for nærvær

Skrevet av Lage Thune Myrberget, trommeslager, komponist, musikkpedagog, redaktør av "trommer.no" og forfatter av "Virvel"-serien

 

Denne situasjonen hadde ingen forutsett. Plutselig skulle vi få masse tid sammen under samme tak. I denne nye virkeligheten skal mor og far kombinere arbeid, foreldrerolle, struktur og organisering av en ny hverdag.

Det er ulikt hvor nært dette viruset kommer hver og en av oss. Noen vil ikke merke noe annet enn sosial avstand, mens andre får oppleve familiemedlemmer som er smittet og noen kommer til å oppleve enda mer alvorlige trusler.

I en slik tid kommer vi nærmere oss selv og de vi bor sammen med. Nå er det ikke bare lekser, leking, gaming og sengetid som tar fokus. Det å ha foreldre tett på hele dagen kan by på utfordringer. Jeg vil peke på noen tanker som kan være til hjelp.

 

Struktur

Det viktigste med hverdager er struktur. Foreldre våkner. Vekker barn. Maser på barn. Tilrettelegger for barn. Kler på seg. Ordner mat. Matpakker. Klær. Instrument. Gymtøy. Hvem kjører hvem til hvor. Hvem skal hente. Hvem handler. Hvem kjører til trening, øvelse, yoga, besøk, overnatting osv.

En hverdag er fylt av slike planer som setter strukturen for samvær. Så forsvant alt dette. Ingen skulle på jobb, skole, barnehage, yoga, trening, øvelse eller besøk. Alt skjer hjemme.

Nå blir grensene usynlige. Da trengs det struktur. Hva skjer når og hvor? Hvem er med? Hva gjør vi sammen? Hva gjør ungene sammen? Hva gjør voksne sammen?

Som vi ser på TV er heller ikke regjeringen sikre på hva som er best å gjøre i morgen, men de sier noe om hva som er usikkert og hva de har bestemt i dag.

Kanskje det ikke er så dumt å legge en plan. En plan om å tilpasse planenen slik at den passer bedre med det som skjer i morgen?

 

 

Dere får digitale besøk

Når skole og jobb skjer hjemme er det nye folk som kommer på besøk. Musikklæreren dukker opp på dataskjermen til barna dine. Denne læreren kommer digitalt inn på rommet til ungene. 

Dette blir en ny måte å lære på. Tenk litt igjennom hvordan dere i hjemmet kan løse dette godt. Tenk igjennom rollen som vert: Kanskje dere sammen skal hilse læreren velkommen hjem til dere? Kanskje invitere han med på en tur rundt i hjemmet? Hvem skal han få hilse på? Hva skal han få se? Er det flere i familien som driver med musikk eller kunst? Har dere forskjellige instrumenter i huset? 

Bli med på de første timene med musikklæreren. Dere kan lære noe. Dere kan bli imponert. Dere kan bli involvert. Se muligheter. Dere kan bli en bedre læringsressurs for ungene. Og dere kan ha kompetanse og tanker om fjernundervisning som kan gjøre denne nye formen for undervisning maksimalt god.  

Mangfold

Musikklæreren blir inspirert av å høre om hva slags familie han er kommet hjem til. Dersom dere synger og spiller sammen er det noe han kan “spille” videre på. Har dere lyst på utfordringer? Be om det!

Kanskje noen er flinke til å danse? Lage mat? Tegne? Male? Fotografere? Filme? Programmere? Bygge Lego? Alle slike kreative ting kan gjøre at læreren blir inspirert til å skape noen spennende oppgaver. Oppgaver dere alle kan bli del av.

Musikk er ikke bare korps, kor eller band. Det er kreativitet og samspill. Det går an å lage egen musikk. Musikk som kan spilles av deg selv, eller av andre. Kanskje denne perioden er til for å dele sanger sammen?

Det kan definitivt være en anledning for å prøve forskjellige instrumenter. Og det kan være anledning for å tegner eller male en sang. Danse en historie. Skrive en dans. Eller mekke en film.

Lek, nysgjerrighet og kreativitet går hånd i hånd. Det er dere som åpner for muligheten, og nå har dere anledning.

 

Øving

Samtidig skal vi ikke glemme egenøvingen. De som går på kulturskolen eller lærer å spille et instrument har behov for å jobbe videre med de de trenger å lære seg.

Da må det settes av tid. Søsken må gi rom og fred. Da kan det fokuseres og læres. Det er viktig å gjøre ting sammen. Dere som er voksne kan gi barnet “spillerom” til å være alene og få jobbe med det de trenger å øve på.

Det de øver på kan kanskje bli en del av en konsert? Kan den deles med besteforeldre over nettet? Dele med venner i musikkskolen? Kan fettere og kusiner kobles sammen? Hva med onkel i Amerika? Det er mange muligheter. Et råd: Baser kontakter på eksisterende relasjoner.

Les mer: Øvebingo for en annerledes tid

 

Ros

Jeg tror det er viktig å følge med på hva ungene gjør i sin musikkundervisning. I denne perioden kan dere “se mer” av hobbyen og motiver. Gi barna ros. Legg opp til at de opplever mestring. Lytt. Se. Inviter dere selv inn som publikum med ungen som utøver.

Spill for andre gjennom videoapper som Skype, Teams, Facetime eller annet. Skap opplevelser som deles med de dere har relasjon til. Familie og familievenner.

 

Samvær og nærvær

Vi er i en tid hvor relasjoner testes. Vi kommer til å leve tettere på hverandre enn vi vanligvis gjør. Gjennom friksjon skapes frustrasjon. Da må man vise hverandre oppmerksomhet og snakke. Dere bør ta sjansen på å snakke sammen. Prøve å utvikle en struktur for å være sammen. Samles om noe. Det kan være en Netflix-serie. Skru av alt elektrisk lys og ha lesestund med stearinlys. Syng sammen. Dans sammen. Spill spill. Skru av nyheter og åpne opp for hverandre. La spill og nærvær gi dere styrke og motivasjon til å rose samværet.

 

Kommunikasjon vs. relasjon

Helt til slutt vil jeg peke på en viktig faktor: Digitale verktøy tilbyr kommunikasjon. De tilbyr ikke relasjon. Men når kommunikasjon skjer mellom mennesker som allerede har relasjon...da styrkes relasjonen.

Bruk derfor digitale verktøy til å ivareta de relasjoner dere allerede har. Ta kontakt med folk dere har kjent. Folk dere kjenner. Familie. Venner. Naboer. Vis interesse for barnas venner - og deres familie. Kan dere finne på noe sammen? Online?

Kanskje den største truslen er å ikke se hva vi betyr for hverandre? Livet er best når latteren smitter, når vi gråter sammen, danser til samme rytme, blir grepet av samme historie, opplever samhold og møter hverandres blikk.

Kunst og kultur skal berike livene våre. Kunst og kultur kan samle oss. Nå skjer det i familien, hjemme og gjennom digital teknologi. Vi er i samme båt - ro i samme retning.

Lykke til!

 

 

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

31. januar 2020 - No Comments!

Monica Romset: Hjulhvisp (39) øver på å telle

Når var siste gang du gjorde noe for første gang? 

Glad kvinne spiller trommer med trommelærer

Skrevet av Monica Romset, fulltids kontorrotte og deltids drømmejeger 

 #MaxWeinbergWatchOut

I april 2013 var jeg i Telenor Arena to kvelder på rad.  Jeg var der for Bruce Springsteen, og det kunne jeg skrevet mange sider om, men det jeg satt igjen med var fascinasjonen over den stødige typen bak der på trommer. Max Weinberg. Han som ikke bomma en eneste gang, og som sørget for at foten trampet og hodet nikket i takt.  Trommer skulle bli min nye hobby. Dette kunne jeg få til. Det så jo ganske enkelt ut. Jeg trengte bare en flink trommelærer i Oslo.

Reality bites

Så var det dette med virkeligheten da.  Jeg hadde blitt 33 år og livet var ikke rigget for å få inn en ny tidkrevende hobby. Hverdagen var ikke lagt opp for å jobbe mot rockestjernedrømmen. Dessuten var ikke trommer og en to-roms OBOS-leilighet en perfekt match. 

I tillegg var det nedslående resultater når jeg googlet “drummer beginner”. Det dukket stort sett opp guttunger i 12-årsalder, og dersom det dukket opp noen jeg kunne identifisere meg med, var det yngre jenter enn meg som allerede hadde spilt i 15 år. Hadde toget allerede gått?

Men, den som gir seg er en dritt. Jeg begynte med trommetimer hos en trommelærer og gikk til innkjøp av et brukbart digitalt trommesett, full av optimisme, pågangsmot og drømmen om å bli rockestjerne.   

Til å begynne med hadde jeg en halvtimes undervisning én gang i uka. Jeg levde fortsatt i illusjonen om at dette var enkelt, så tanken var å lære litt grunnleggende teknikk og så dra ut i verden på egenhånd. 

Det tok ikke mange minuttene før jeg måtte innse at det å telle til fire brått hadde blitt umulig. Og når hadde armer og bein fått egen fri vilje til å gjøre som de selv ville? Hvorfor fikk jeg ikke foten til å tråkke ned på én samtidig som stikken skulle treffe skarptromma? 

Følelsen av å sitte der som en levende hjulvisp var komplett. Motorikk og koordinasjon har riktignok aldri vært mine største styrker, men dette var skrekkelig. Egoet ble kraftig rundjult, og jeg var ikke overbevist om at dette var noe jeg skulle bruke mer tid på.

LES OGSÅ: Prestasjonspsykolog Noa Kageyama skriver om konsentrert øving.

The return of the King og ny trommelærer

Heldigvis kom Bruce Springsteen, og kanskje aller viktigst, Max Weinberg, tilbake til Oslo i 2016. Da husket jeg hvorfor jeg ville spille trommer. Så med ny giv, satte jeg nye regler og nye mål og startet fra scratch. Ny trommelærer, denne gang fra Superinstruktørene, samt nye rutiner og nytt fokus.

Undervisningen ble økt til én time, og jeg økte leksejobbingen fra ca 0 til minst 5 timer i uka. Jeg hadde lest en del om at man måtte gjøre noe i 10 000 timer for å mestre det fullstendig. Veien virket endeløs, men med større fokus, kom også større fremgang.

Litt av utfordringen med å finne nok tid til å øve var tilgjengelig øvingsrom. Det digitale trommesettet gjorde lite for spillegleden, så jeg leide meg et eget øvingsrom, og gikk til anskaffelse av et ekte trommesett. Det gjorde underverker!

Et ledd i motivasjonsjobben var å sette en strek for hver effektive øvingstime. For hver hundrede strek ga jeg meg selv lov til å kjøpe noe nytt til mitt trommesett. Det var motiverende å jobbe mot en ny anskaffelse, men det ble også hylende tydelig hvor lenge det var til jeg hadde nådd 10 000 timer.

Mens de store målene ble usynlige borte i horisonten, ble spillegleden desto viktigere. Ettersom ambisjonene ble noe mer redusert, økte mestringsfølelsen betydelig, og i små glimt av gangen hendte det til og med at følelsen av å være trommis meldte seg.  

https://www.instagram.com/p/B2b1E8difq7/

Jeg så riktignok ikke i nærheten av like kul ut som jeg følte meg, men ved å legge ut små snutter av bloopers på Instagram, dukket det brått opp flere folk som var takknemlig for at noen våget å dele litt av det som er en vanskelig reise for de fleste. Selv Max Weinberg har brukt mange timer bak trommene for å øve på alt det som bare skjer på automatikk i dag.

#Norgerundtherkommerjeg

Nå, etter noen år, og mange hundre timer med øvelse senere, er det nye trommeplaner for min del. I steden for å være med Bruce Springsteen på turné, tenkte jeg å få være med på en lydprøve én gang.

Og skulle det gå fløyten, håper jeg å bli et innslag i Norge Rundt om ca. 40 år som dama som reiser rundt på eldresenter og spiller trommer for de som bor der.

Skulle jeg klare å få meg signaturstikker fra en av de store produsentene på veien, er det helt greit det også. Hadde jeg begynt litt tidligere, ville trommer vært livet.

Nå er livet bak trommene ikke livet, men lykken i livet. Det er ca. like bra.

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

18. desember 2019 - 1 comment.

Noa Kageyama: Hvor mye skal jeg øve hver dag?

Hva er nok?
2 timer? 4 timer? 8 timer? 12 timer?
Hvor mye er nok?
Går det an å øve for mye?
Er det et optimalt antall timer som man bør øve hver dag?

 

Skrevet av Noa Kageyama, fiolinist, prestasjonspsykolog ved Juilliard School i New York og grunnlegger av Bulletproof Musician

 

Hva sier musikerne?

Noen av de store kunstnerne på 1900-tallet har delt sine tanker rundt disse spørsmålene. Jeg husker å ha lest et intervju med Rubinstein for noen år siden hvor han uttalte at ingen burde øve mer enn fire timer om dagen. Han forklarte at hvis du trengte å øve mer enn fire timer om dagen, gjorde du det sannsynligvis ikke riktig.

Andre store artister har gitt uttrykk for lignende tanker. Fiolinisten Nathan Milstein sies å en gang ha spurt læreren sin, Leopold Auer, hvor mange timer om dagen han skulle øve. Auer svarte med å si: "Øv med fingrene, og du trenger hele dagen. Øv med tankene dine, og du vil gjøre mye på halvannen time. ”

Heifetz uttalte at han ikke trodde på å øve for mye, og at overdreven øving er "like ille som å øve for lite!" Han hevdet at han i gjennomsnitt ikke øvde mer enn tre timer per dag, og at øving på søndager var uaktuelt.

Dette er nok ikke en dårlig idé. En av mine egne lærere, Donald Weilerstein, foreslo en gang at jeg skulle etablere en 24-timers periode hver uke hvor jeg ikke fikk lov til å hente frem instrumentet mitt.

 

Hva sier psykologene?

Når det gjelder forståelse av ekspertise og ekspertprestasjoner, er psykolog Dr. Anders Ericsson kanskje verdens ledende autoritet. Hans forskning er grunnlaget for “10.000 timers regelen” som sier at det krever minst 10.000 timers (eller ti år) konsentrert øving for å oppnå et "ekspertnivå" innen et gitt område. For musikere kan det ta nærmere 25 år for å oppnå et internasjonalt elitenivå.

Legg merke til at den virkelige nøkkelen her ikke er mengden øving som kreves, siden det eksakte antall timer kan diskuteres, men typen øving som kreves for å oppnå et høyt nivå.

Med andre ord; bare å øve på autopliot vil ikke få deg dit du vil.

LES OGSÅ: Stian Larssen skriver om øving og muskelminne.

 

Ukonsentrert øving

Har du noen gang lyttet til noen som øver? Eller har du noen gang hørt på deg selv for den saks skyld? Spill inn øvingen din. Hva legger du merke til når du hører gjennom opptaket?

De fleste musikere øver temmelig ukonsentrerte, enten de driver med repetisjon “øv denne passasjen ti ganger”, “øv på dette stykket i 30 minutter”, eller øver på autopilot.

Vi øver på autopilot når vi spiller gjennom stykket til vi hører noe vi ikke liker, stopper, gjentar passasjen igjen til det høres bedre ut. Deretter fortsetter vi å spille gjennom stykket til vi hører neste ting vi ikke er fornøyd med. Så starter prosessen på nytt.

 

Det er tre store problemer ved ukonsentrert øving

  1. Det er bortkastet tid

Hvorfor? For det første foregår det veldig lite produktiv læring når vi øver på denne måten. Vi kan øve på et stykke i timer, dager eller uker, og fremdeles ikke føle at vi har forbedret oss så mye.

Enda verre er det at du faktisk graver deg ned i et hull ved å øve på denne måten. Ukonsentrert øving bidrar i verste fall til at du legger til deg uvaner som gjør det mer sannsynlig at du vil feile neste gang.

Det er vanskelig å korrigere disse uvanene i fremtiden. Da legger du mer jobb til mengden av fremtidig treningstid som må til for å fjerne disse uvanene.

Jeg jobbet en gang med en saksofonprofessor som var glad i å minne studentene sine om at "øving ikke gjør perfekt, øving gjør permanent." Det du øver inn sitter, enten du har øvd riktig eller galt.

  1. Det gjør deg mindre selvsikker

Ukonsentrert øving kan faktisk redusere selvtilliten din, siden det er en del av deg som innser at du ikke vet hvordan du konsekvent kan oppnå resultatene du leter etter.

Selv om du oppnår en ganske høy suksessrate i de vanskeligste passasjene ved hjelp av ukonsentrert øving, og finner ut at du kan spikre den på hvert tredje, fjerde eller femte forsøk, vil selvtilliten din ikke vokse mye av dette. Ekte selvtillit under fremførelse kommer fra:

(a) å kunne spille riktig ti av ti forsøk

(b) å vite at dette ikke er en tilfeldighet, men at du kan gjenskape resultatet på oppfordring, fordi det viktigste er;

(c) at du vet nøyaktig hvorfor du spiller riktig eller feil. Dvs. at du vet nøyaktig hva du trenger å gjøre, fra et teknisk ståsted, for å spille passasjen perfekt - hver gang.

Du kan ikke være i stand til å spille perfekt ved første gjennomspilling, men det er derfor vi øver - for å forsterke de gode vanene til de er sterkere enn uvanene.

Det er litt som å prøve å dyrke en fin plen. I stedet for å kjempe en uendelig kamp mot ugresset, blir tiden bedre brukt til å dyrke gresset slik at det over tid vokser mer enn ugresset.

Vi har en tendens til å øve ubevisst, og deretter forsøke å prestere bevisst - og dette er ikke en god formel for å lykkes.

Vi har en tendens til å gå over i hyperanalytisk venstrehjerne-modus når vi skal opptre foran noen. Vel, hvis du har gjort det meste av øvingen ukonsentrert, vet du virkelig ikke hvordan du skal spille stykket ditt perfekt når det gjelder. Når hjernen din plutselig går i full bevisst modus, ender du opp med å nøle. Du vet ikke hvilke instrukser du skal gi hjernen din.

  1. Det er skikkelig kjedelig

Å trene ukonsentrert er et ork. Musikk er nok en av de eneste ferdighetsbaserte aktivitetene hvor treningsmål måles i tidsenheter. Vi har alle hatt lærere som ber oss gå hjem og øve på en viss passasje x antall ganger, eller å øve x antall timer, ikke sant?

Det vi virkelig trenger er mer spesifikke øvingsmål - for eksempel, øv denne passasjen til den høres ut som _____, eller øv denne passasjen til du kan finne ut hvordan du får den til å høres ut som _____.

Tross alt spiller det ingen rolle hvor mye tid vi bruker på å øve på noe - dersom vi vet hvordan vi kan oppnå resultatene vi ønsker, og kan gjøre det hver gang på oppfordring.

 

Konsentrert øving

Så hva er konsentrert, eller bevisst, øving? Konsentrert øving er en systematisk og svært strukturert aktivitet, som, i mangel på et bedre ord, er vitenskapelig. I stedet for tankeløs prøving og feiling, er det en aktiv og gjennomtenkt prosess og eksperimentering med klare mål og hypoteser.

Fiolinisten Paul Kantor sa en gang at øvingsrommet skal være som et laboratorium, der man fritt kan tulle med forskjellige ideer, både musikalske og tekniske, for å se hvilken kombinasjon av ingredienser som gir resultatet du leter etter.

Konsentrert øving er ofte treg og tidkrevende, og innebærer repetisjon av små og veldig spesifikke deler av repertoaret ditt. For eksempel å bare jobbe med åpningsnotene eller én takt av stykket ditt for å sikre at den "snakker" akkurat slik du vil, i stedet for spille hele eller større deler av stykket.

 

Lytt til deg selv

Konsentrert øving innebærer å lytte mens du øver (i sanntid, men også via opptak), kontinuerlig på jakt etter nye måter å forbedre seg på. Dette betyr å virkelig lytte til hva som skjer, slik at du kan fortelle deg selv nøyaktig hva som gikk galt. Var for eksempel den første noten høy? Lav? For sterk? For myk? For hard? For kort? For lang?

La oss si at noten var for høy, for lang, og ikke med nok aksent på begynnelsen. Hvor høy var den? Litt? Mye? Hvor mye lenger var noten enn du ønsket at den skulle være? Hvor mye mer aksent ønsket du?

Ok, noten var litt ute av tune, bare bittelitt for lang, og krevde en mye tydeligere aksent for å være i samsvar med artikulasjonen og dynamikken i stykket. Så hvorfor var noten høy? Hva gjorde du? Hva må du gjøre for å sikre at noten er perfekt neste gang? Hvordan sikrer du at lengden er akkurat som du vil at den skal være, og hvordan får du en gjennomgående ren og tydelig aksent slik at begynnelsen på noten låter riktig?

La oss tenke oss at du spilte inn alt dette og kunne høre på hvordan dette siste forsøket hørtes ut. Gir den kombinasjonen av ingredienser det ønskede resultatet?

Med andre ord, formidler den kombinasjonen av pitch, lengde og aksent den stemningen, eller karakteren du ønsker å kommunisere til lytteren, og skjer det på en slik måte som du trodde det ville gjøre?

Få musikere tar seg tid til å stoppe og analysere hva som gikk galt, finne ut hvorfor det skjedde, og hvordan de kan rette opp feilen permanent.

Hvor mye skal jeg øve hver dag?

Du vil oppdage at konsentrert øving er veldig tappende, gitt den enorme mengden av ren energi som kreves for å holde full oppmerksomhet på oppgaven. Å trene mer enn én time om gangen er sannsynligvis uproduktivt, og mest sannsynlig, ikke engang mentalt eller følelsesmessig mulig.

Selv de mest dedikerte personene vil synes at det er vanskelig å øve mer enn fire timer om dagen.

Studier har variert lengden på daglig øving fra 1 time til 8 timer, og resultatene antyder at det ikke nødvendigvis er noen fordel av å trene mer enn 4 timer per dag. Gevinsten begynner faktisk å synke etter 2-timersmerket.

Nøkkelen er å holde oversikt over konsentrasjonsnivået du er i stand til å opprettholde.

 

5 tips for mer effektiv øving

  1. Varighet

Hold øvingssøkter begrenset til en varighet som lar deg holde fokus. Dette kan være så kort som 10-20 minutter for yngre elever, og så lenge som 45-60 minutter for eldre elever.

  1. Tidspunkt

Følg med på tider i løpet av dagen når du pleier å ha mest energi. Dette kan være tidlig om morgenen, eller rett før lunsj, etc. Prøv å øve i løpet av disse naturlig produktive periodene, da dette er tidspunktene du vil være i stand til å fokusere og tenke tydeligst.

  1. Mål

Bruk en øvingsdagbok. Hold oversikt over øvingsmålene dine og hva du oppdager under øktene dine.

Nøkkelen til å komme inn i "sonen" når du øver, er å hele tiden vite hva du vil. Med andre ord, ha en klar idé om lyden du ønsker å produsere, en spesiell frasering du vil prøve, eller spesifikk artikulasjon, intonasjon, osv.

Når du finner ut noe, skriv det ned. Etter hvert som jeg øvde mer konsentrert, begynte jeg å lære så mye under øvingene at hvis jeg ikke skrev ned alt, ville jeg raskt ha glemt det.

  1. Øv smartere, ikke vanskeligere

Noen ganger, hvis en bestemt passasje ikke låter slik vi vil ha den, betyr det bare at vi trenger å øve mer. Det er imidlertid også tider hvor vi ikke trenger å øve mer, men trenger en helt annen strategi eller teknikk.

Jeg husker at jeg slet med den venstre pizzicato-variasjonen i Paganinis 24. Caprice. Jeg ble frustrert og prøvde stadig hardere og hardere å få notene til å "snakke", men alt jeg fikk var ømme fingre, hvorav et par begynte å blø. Jeg innså at det måtte være en smartere, mer effektiv måte å nå målet mitt på.

I stedet for hardnakket å følge en strategi eller en teknikk som ikke fungerte for meg, tvang jeg meg til å slutte å øve på denne delen. Jeg prøvde å brainstorme forskjellige løsninger på problemet i løpet av et døgn, og skrev ned ideer for å prøve ut. Da jeg etterhvert følte at jeg kom frem til noen lovende løsninger, begynte jeg å eksperimentere.

Etter hvert kom jeg frem til en løsning som jeg jobbet med i løpet av den neste uken. Da jeg spilte stykket for læreren min, spurte han meg faktisk hvordan jeg fikk notene til å snakke så tydelig!

5. Problemløsningsmodell

Vurder denne 6-trinns generelle problemløsningsmodellen som er oppsummert nedenfor (tilpasset fra forskjellige problemløsninger jeg har funnet online).

  1. Definer problemet (hvordan vil jeg at dette stykket/ uttrykket skal høres ut?)
  2. Analyser problemet (hva er det som får det til å høres ut som dette?)
  3. Identifiser potensielle løsninger (hva kan jeg finpusse/jobbe med for at det skal høres mer ut som jeg vil?)
  4. Test de potensielle løsningene for å velge den beste (hvilke småjusteringer ser ut til å fungere best?)
  5. Implementer den beste løsningen (gjør disse endringene permanente)
  6. Overvåk implementering (fortsetter disse endringene å gi resultatene jeg leter etter?)

Eller enda enklere:

Sjekk ut denne modellen fra Daniel Coyles bok The Talent Code.

  1. Velg et mål
  2. Forsøk å nå målet
  3. Evaluer gapet mellom målet og rekkevidden din
  4. Gå tilbake til trinn 1.

Uansett om vi perfeksjonerer teknikken eller eksperimenterer med forskjellige musikalske ideer. Enhver idé som oppmuntrer til en smartere, mer systematisk aktiv tanke og tydelige målsettinger, vil bidra til å kutte ned på bortkastet, ueffektiv øvingstid.

Når alt kommer til alt, hvem vil tilbringe hele dagen i øvingsrommet?

Gå inn, få ting gjort og gå ut!

 

Oversatt og redigert av Stian Larssen med godkjenning fra Noa Kageyama.

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

30. september 2019 - No Comments!

Håvard Paulsen: Spill deg nærmere folk

Min mor har bare tatt feil én gang. Det var da hun sa at jeg måtte velge hva jeg skulle bli her i livet. 

Foto: Lars Solbakken

Skrevet av Håvard Paulsen, skuespiller, musiker og innholdsprodusent.

Jeg var 15 år og skulle velge mellom musikk eller drama som fortsettelse etter førsteklassen i musikk, dans og drama. Problemet var, og er, at jeg liker altfor mange forskjellige ting, og får tilløp til fnatt av spissing og spesialisering. Når Thom Yorke synger «Here I’m alive, everything all of the time», nikker jeg, og kjenner igjen den gnistrende følelsen.

Jeg er for utålmodig, nysgjerrig og lat til å bli en 10 000-timers-fyr, en slik som Stian refererte til i forrige bloggpost. Jeg jobber heller én time med 10 000 forskjellige ting. Ikke akkurat oppskriften på å bli en virtuos, men den gode nyheten er at det går an å få til fine ting likevel. Mer om det litt senere.

Den dårlige nyheten er at jeg ikke får yrkes-titulatoren til å regne ut en fornuftig formulering. Jeg er utdannet skuespiller, men har vært musiker lenger enn det.

Nå jobber jeg som tekstforfatter og videoprodusent i byrået Elg, men noen kjenner meg som programleder på NRK Super. (Min vei inn i TV-bransjen var forresten via en danseforestilling hvor min jobb var å være ufaglært, mannlig danser).

Sånt blir det masete bylines av. Det virker pretensiøst, eller i beste fall vinglete. Og jeg blir neppe ansatt som yrkesveileder for ungdom med et første.

 

Så mange strenger og så liten tid

Men yrke, schmyrke: Den beste måten å spikre meg fast til en identifikasjonsmarkør er å spørre: Hvilken gjenstand ville du tatt med deg til en øde øy? Da er svaret soleklart: Gitaren. 

Gitaren er det viktigste ikke-humanoide skaperverket jeg kan holde i hendene. Den gir mening, sinnsro, glede, energi, utfordring og byr på uforutsigbar knitring i synapsene hver dag, året rundt. 

 

Gitaren sier alltid ja, og legger til rette for et lunt hull i tid og rom hvor jeg verken er alene eller sammen med noen. Mamma var nok glad for å finne noe som klaffa så inderlig med mine interesser, men ikke like imponert over at jeg spilte gitar på dass om morran, så jeg forsinket både morgenlogistikk og min egen ankomst på skolen.

Djevelen er i detaljene sies det, uten at det er noe særlig djevelskap å skryte av min reise i musikklivet. Men noen hendelser og situasjoner stikker seg ut. 

  • Tre år: Hører en kassett med Kiss og tror de befinner seg inne i høyttalerne.
  • Elleve år: Mamma kjøper gitar til meg fra Elloskatalogen. Stikkord: Høy action og lav verdi. I kroner og øre, altså.
  • Tolv år: Lager mengder av parodier på TV-program sammen med en klassekamerat. Vi filmer med hjemmevideokamera, lydlegger live med stereoanlegget og ler oss loddrett i hjel. 
  • Fjorten år: Starter band. En trommis og tre kvisete gitarister. 
  • Trettifem år: Lager egne låter som jeg fremfører live og i reprise i beste sendetid på NRKs supreste kanal. 
  • Førti år: Spiller forestillinger landet over for familier hvor musikk og fysikk-eksperimenter er de bærende elementene.

 

Foto: Thomas Jergel/Camerat

 

Samspillets uutholdelige letthet

Siden det første bandet i 1993 har det vært kontinuerlig spilling i ulike konstellasjoner frem til i dag. Det begynte med å leve ut indie-drømmen på 1990 og 2000-tallet, alltid med et metalprosjekt på si, til å holde liv i bedriftsbandet på både forrige og nåværende arbeidsplass.

Disse hendelsene har brent seg fast som konkrete minner. Men det er noe annet som har risset seg dypere inn i reptilhjernen: Opplevelsen av samspill.  

Det ene er følelsen av å få noe til å låte fett eller fint. Det andre er opplevelse av musikalsk samhandling. Denne levende formen for samvær kobler folk på et dypere og mer genuint nivå enn verbal kommunikasjon noensinne kan drømme om. 

Å spille sammen egger urmennesket fram i oss og kler av oss rollene vi gestalter ellers i livet. Man snakker sammen på et annet språk enn det meningsbærende, så og si. Man kan spille på gjenkjennelige følelser ved å leke med dynamikk, dur og moll, pauser, overraskende vendinger. Hele tiden uten bruk av ord. 

Det lydmessige uttrykket samspillet oppnår, altså musikken, er én av de ytterst få estetiske uttrykksformer uten narrativ forankring, som samtidig treffer de store massene. Et nonfigurativt maleri vil ha større problemer med å samle folk til fest enn en hvilken som helst musikalsk komposisjon.

Sagt med andre ord: Er det ikke føkkings kreisi å tenke på at Rammstein kan få 90 000 mennesker til å hoppe opp og ned ved å slå på trommer og tafse på strenger med overstyrt lyd? Eller er det ikke magisk at Praha Symfoniorkester kan få gamle generaler til å gråte ved å blåse gjennom krumme, ventilerte rør og gnikke hestehår mot stålstrenger?

 

Foto: Kalle Punsvik - www.punsvikfoto.no

 

Egenprodusert eller coverlåter?

Bygg ned alle kredibilitets-sperrer og jålete prinsipper. Spilling er kongen! Spilling trumfer! Gig på festival, svisker i kirka, partysett på firmafest, bestillingsverk for anti-mobbekampanje, alt skal med! Lev i kicket samspillet gir. Å spille sammen er som å sitte på en motorsykkel i 200 kilometer i timen, uten fare for annet enn tonal punktering og rytmisk frontkollisjon. 

De to viktigste tingene samspillet har gitt meg er:

  1. Vennskap og bekjentskap med mennesker jeg har spilt med stikker ti gang så dypt som de jeg ikke har spilt med, sånn er det bare.
  2. Musikalitet har gitt meg metodikk og fremgangsmåter i flere andre faglige sammenhenger i livet: I skuespillerfaget, i skrivingen, i videoklippingen, i presentasjoner og når jeg underholder. Dynamikk og komposisjon er alltid viktig.

 

Det kleine er det fines venn

Så denne går ut til dere som har det som meg: Dere som må snakke for å tenke, dere som på spille for å komponere, dere som våger å legge hjertet på bordet uten å frykte cringepolitiet. Dere som har for mye skapertrang til å slutte, men er for late til å være perfeksjonister. Dere som elsker praktiske knep som det Jørgen Munkeby byr på her.

Ta lett på det, men gjør det. Spill sammen! Skap, skap, skap. Det verste som kan skje er at du ikke får utgitt noe, men sitter igjen med dypere, rikere og mer varige relasjoner til menneskene du musiserer med.

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

19. august 2019 - 3 comments

Stian Larssen: Without hurry, without rest

Det er de små dryppene med egenøving som gir den jevneste progresjonen.

Skrevet av Stian Larssen, daglig leder av Superinstruktørene og Oslo Trommeskole, slagverkspedagog og musiker.

Det lyder i grunnen litt selvfølgelig.

Kanskje banalt, til og med.

Vi alle skjønner at det lønner seg å øve. Vi skjønner at for å bli flink til å utføre noe, eller til å spille et instrument, så må man øve. Hvorfor er det da slik at selv om vi skjønner hva som må til for å bli flink – og vi vil jo stort sett alle være flinke – så gjør vi ikke det som skal til.

Hvorfor legger vi ikke ned nok tid i egenøving? Er det fordi at vi skjønner hvor mye som skal til, og så gir vi opp fordi at veien blir så altfor lang?

Erfaringsmessig viser det seg at det er de små dryppene med egenøving som gir den beste og jevneste progresjonen. Om man som helt fersk elev øver 4 x 5 minutter i løpet av en uke gir det bedre effekt enn om man øver 1 x 20 minutter. Hvorfor? Svaret, eller i alle fall deler av svaret, er muskelminne.

Muscle memory

Musklene trenger utallige repetisjoner før en ting sitter «lagret» og kan utføres av seg selv, dvs. uten at vi tenker over at vi gjør det. Når du først har lært deg å sykle slipper du etterhvert å tenke over hvordan det skal gjøres.

Selv om de to alternativene over begge gir 20 minutters øving i løpet av en uke, kan vi også stille det opp slik: Hva gir best progresjon, å øve én gang pr. uke, eller å øve fire ganger pr. uke. Da er kanskje svaret mer selvfølgelig? 

Tilsvarende om man øver 4 x 15 minutter kontra 1 x 60 minutter. Det er lettere å holde på konsentrasjonen når man har flere kortere økter enn én lang økt.

Om man øver fire ganger på de samme grepene, den samme posisjoneringen, de samme notene, gir vi også hjernen tid til å bearbeide øvingen og de nye inntrykkene mellom hver økt.

Da husker vi bitte litt bedre hvordan grepet var, hvordan man blåser og hvordan trommestikka spretter til neste gang. Ett lite drypp. Pluss ett til. Og ett til.

Søvn og hvile mellom øktene klarner hjernen og gjør at vi ser ting litt klarere neste gang vi skal gjøre det samme. «Ja! Dette har jeg vært med på før! Denne situasjonen kjenner jeg igjen!» Og med øvingsøktene spredt utover bygger man selvtillit.

Eleven ser at det går litt fremover. Ikke så mye, men som regel til at det registreres, man kjenner igjen situasjonen eller problemet, og man prøver igjen. Fire økter av fem minutter gir i alle fall tre økter med gjenkjenning og nytt pågangsmot til å mestre. Det bygger selvtillit og perspektiv!

Fra dette høstsemesteret registrerer vi i hvilken grad eleven kommer forberedt til enetimene i tillegg til innsatsen på enetimene. Vi gjør dette for at vi tidligere skal kunne gjøre endringer i opplegg dersom vi ser at elev ikke har den progresjonen eller legger ned den innsatsen vi har avtalt.

En slik avtale er det utgangspunktet elev og instruktør har for å legge opplegg og kan selvsagt forandres underveis, både om man ser at det blir for store krav til egenøving eller at eleven trenger å pushes enda mer.

Egenøving

Dersom vi senker våre krav om egenøving betyr det at elevene mister så mye som 80-90 % av progresjonen. Det er jobbingen mellom enetimene som gir resultater, det er 168 timer i en uke, og en spilletime varer som regel kun 20-30 minutter.

Da har dere 167,5 timer igjen å fordele søvn, skole, måltider, sosialt liv og fritidsaktiviteter på. 🙂

Prøv å sette opp en oversikt over hva dere bruker tiden på. (I min egen familie er jeg redd data og Playstation tar sjokkerende mye tid om vi begynner å legge sammen).

I dag er det ikke uvanlig at barn deltar på mange fritidsaktiviteter. Det er morsomt å henge med vennene sine, få nye venner og prøve mye forskjellig. Noen går på dans, håndball og teater og når vinteren kommer går de skirenn hver mandag. Det er mye positivt med å være aktiv og sosial, men tidsklemma kan også ta hverdagslogistikken.

Vi ser det hver høst når timeplanene skal settes. Vi er helt sikre på at det er foreldrene og barna selv som skal få bestemme hvor mange aktiviteter de skal delta på, men at dette går utover egenøvingen er det ingen tvil om.

Life, but how to live it?

Har du tenkt nøye gjennom hva som skal til for at barnet ditt skal mestre en aktivitet? Hvor mye tid det tar? Eller er barna med på mye fordi "de har jo lyst og det er jo så gøy"? Men blir det så gøy når man er med på 3-4 aktiviteter og har sånn halvveis tid til å følge opp hver enkelt aktivitet?

Kan det være at det er bedre for barnet å dykke dypere inn i færre aktiviteter enn å haste gjennom flere? Kanskje mestringsfølelsen har godt av et dypdykk og ikke bare et streifskudd?

Without hurry, without rest

For å legge til rette for trivsel og progresjon er det viktig at samarbeidet mellom instruktør, elev og foreldre fungerer bra. Vi får ikke til å pushe barna og motivere dem uten at foreldrene er på samme side. Se på det som et triangel mellom foreldre, elev og instruktør.

Alle tre er avhengige av hverandre, og det er viktig at foreldre kommer innom enetimene av og til - i den grad det er mulig. Om dette ikke lar seg gjøre ønsker vi at dere kontakter instruktør (eller administrasjon) direkte slik at vi sammen finner ut av utfordringer og hva som kan gjøres bedre. Jo tettere dialog, jo bedre kan vi legge til rette for fine timer og god progresjon.

Livslang reise

Det å lære seg å spille et instrument er en livslang reise. Det kan høres litt voldsomt ut, men er likefullt sant. De fleste hopper av et sted underveis, og de aller fleste nokså tidlig, fordi motivasjonen sier stopp. «Dette gidder jeg ikke! Dette er for vanskelig! Dette er ikke gøy!»

Kanskje fordi at man prøver litt for hardt og har for lange økter?

Å spille et instrument er en livslang reise fordi at man aldri blir utlært. Det er noe med det at når lyset går opp for deg og du føler at en dør åpner seg til et nytt sted hvor musikken aldri har tatt deg tidligere, vil du så snart du har kommet innenfor den samme døra merke at du står foran en lang gang med ti nye dører. 

 

Eller et annet bilde kan være at vi står i oppoverbakke. For det er det vi gjør, når vi lærer oss å spille et nytt instrument. De som blir flinkest er ofte de som er flinkest til å nettopp bli stående i oppoverbakke, å takle motbakker og motgang.

«Det er i motbakke det går oppover», har du sikkert hørt. Og det stemmer forsåvidt det også, men selvsagt er det lett å bli lei. «Må alt være så jæ... vanskelig!?»

Kanskje man prøver litt for hardt og litt for lange økter?

Talent is no accident of birth

Slik åpner den kjente japanske fiolinpedagogen Shinichi Suzuki sin bok  “Nurtured by Love: The Classic Approach to Talent Education” fra 1983. Det Suzuki mener med dette er at ingen er født uten et talent for å lære, vi er alle sammen født med en naturlig tilnærming til kunnskap, og det er denne tilnærmingen vi må dyrke. Suzuki fortsetter:

"Without hurry, without rest. Confronted with a high mountain, you cannot reach the summit in one stride, but must climb step by step to approach your goal. There may be difficulties and hardships, but not disappointment or despair if you follow the path steadily. Do not hurry. This is a fundamental rule.

If you hurry and collapse or tumble down, nothing is achieved. Do not rest in your efforts; this is another fundamental rule. Without stopping, without haste, carefully taking a step at a time forward will surely get you there. "

 

Om du skynder deg og har det travelt er det lett å snuble og falle. Om du øver i et for raskt tempo er det vanskelig å få tekniske passasjer til å sitte, og da ender man gjerne opp med å øve dem inn feil eller på en anstrengt og lite flytende måte. Det merkes i spillet ditt om du har ro eller om du er anstrengt.

Sakte, sakte

Start sakte når du øver inn tekniske elementer, gjerne i halvt tempo ( f.eks. 60 BPM (beats pr. minute) om stykket går i 120 BPM), og øk gradvis med et par BPM hver økt. Det vil ta deg lengre tid å øve inn på denne måten, men resultatet vil flyte langt bedre og gi deg ro i spillet ditt. Without hurry without rest.

Har du ikke metronom må du skaffe én! Du klarer deg ikke uten. Last gjerne ned en enkel gratisapp til telefonen.

Det er de små dryppene vi jakter på. Til slutt vil mengden egenøving som regel gi et godt bilde på hvor flink man blir. Øver man én time i uken, vil man i løpet av ti år ha øvd ca. 500 timer. Øver man to timer i uken, vil man i løpet av ti år ha øvd ca. 1 000 timer.

Malcom Gladwell kom for noen år tilbake ut med boken Outliers hvor han skriver om 10 000-timers teorien. At uansett hva man vil gjøre her i livet, om det er sjakk, musikk, idrett eller akademiske fag er 10 000 timer et en fin tommelfingerregel for hvor lenge man må gjøre noe for å komme opp på det han kaller et "internasjonalt nivå".

Denne 10 000-timers regelen er både priset og kritisert, men for å eksemplifisere kan man si at en klassisk fiolinist som ønsker å komme opp på et svært høyt nivå allerede som 20-åring (husk; i Kina har en fiolinist en million konkurrenter på samme instrument) må da øve nærmere 13 timer i uken hver uke fra han/hun er fem år frem til 20 års alder for å nå opp til 10 000 timer. Eller starte med noe færre timer, for deretter å øve stadig mer etterhvert som man blir eldre.

Dette for å vise hva som faktisk skal til i rene øvingstimer for å nå så langt. Og så må vi legge til at det er forskjell på øving og spilling, og at øvingen i tillegg må være konsentrert, strukturert og progressiv. Henger du med?

Vi har selvsagt forståelse for at de aller fleste elever ikke har slike ambisjoner. Musikk starter som en hobby, og for de fleste fortsetter det slik. Reisen kan likevel ta resten av livet, og husk:

Without hurry, without rest. Det er de små dryppene som bygger musikere.

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

5. juli 2019 - 1 comment.

Jørgen Munkeby: Min absolutte favorittøvelse: ABA-øvelsen

Har du stått på øvingsrommet og kjedet deg over de samme terpete tekniske øvelsene om og om igjen?

Skulle du ønske du hadde følelsen av å lage MUSIKK samtidig som du øver?

Da er denne øvelsen midt i blinken for deg! Dette er ABA-øvelsen, og den tar kun ett minutt.

Skrevet av Jørgen Munkeby, saksofonist, gitarist, vokalist, komponist, multiinstrumentalist og produsent.

 

Kort og godt

På grunn av at øvelsen tar så kort tid, så finnes det heller ingen unnskyldning for å ikke gjøre denne øvelsen akkurat nå. Faktisk så anbefaler jeg på det sterkeste at du gjør ABA-øvelsen med én gang du er ferdig med å lese denne teksten.

Synes du øvelsen er morsom (noe jeg nesten kan garantere), så kan du jo bare gjøre den flere ganger. Hva med å gjøre den 30 ganger rett etter hverandre?

 

Selve øvelsen

  1. Sett en alarmklokke på ett minutt.
  2. Finn på en frase og repeter denne. Dette er A-delen.
  3. På et passende tidspunkt (som oftest etter omtrent 20-25 sekunder), finn på en ny frase som er kontrasterende til A-delen, og repeter denne. Dette er B-delen.
  4. På et nytt passende tidspunkt (som oftest når det er 25-20 sekunder igjen), begynner du å gradvis forvandle det du spiller til å bli lik A-delen igjen. Dette er forvandlingsfasen («morphing»).
  5. På det siste passende tidspunktet (ofte når det er 15-10 sekunder igjen) så spiller du A-delen igjen. Prøv å få den nøyaktig lik slik den var i starten av stykket, bortsett fra at den blir kortere denne gangen.

Øvelsen skal slutte akkurat når alarmklokken ringer og det har gått ett minutt. Prøv å avslutte på en musikalsk og tydelig avrundende måte.

 

 

Hva er kontraster? Hvorfor bruke disse?

B-delen skal være kontrasterende til A-delen. Kontraster i musikk er egenskaper ved de musikalske elementene som er forskjellige og gjør at deler og fraser skiller seg fra hverandre. Eksempler på slike kontraster kan være:

Lyst — mørkt
Sterkt — svakt
Fort — sakte
Trist – glad
Tett — åpent
Store intervaller — små intervaller
Melodisk — rytmisk

Ved at A-delen og B-delen er kontrasterende så blir dette lille improviserte ABA-stykket mer spennende å høre på siden strukturen blir tydeligere. Det gjør det også mye lettere og gøyere for deg selv å improvisere frem slike mini-stykker, siden disse kontrastene gir oss en følelse av at vi spiller musikk og ikke bare tørrtrener.

 

Hvorfor gjøre denne øvelsen?

Denne unike øvelsen vil hjelpe deg til å bli:

  • Bedre til å bruke musikalske kontraster
  • Bedre til å komponere musikk
  • Bedre til å improvisere
  • Bedre til å komme på gode musikalske ideer på stående fot
  • Bedre til å huske musikalske fraser og melodier
  • Bedre til å bedømme forløpet av tid, og hvor lang tid som har gått

 

Spill på hva du vil

Noe som gjør at denne øvelsen er ekstra anvendelig er at den kan gjøres helt uavhengig av hvilket instrument du spiller på. Øvelsen passer like godt for piano, saksofon, trommer, og vokal, og alt imellom. Du kan også gjøre øvelsen helt uten instrument, og i stedet kun lage lyder. Prøv å etterligne lyden av en apekatt med munnen din og bruk denne lyden i A-delen, mens du i B-delen trommer med fingrene på bordet for å etterligne lyden av regndråper som faller på biltak. Du vil bli overrasket over hvor lett man kan lage musikk av alle mulige lyder som til vanlig ikke blir oppfattet som musikk.

 

Spill inn

Jeg anbefaler også sterkt å ta opp når du gjør denne øvelsen. Du kan for eksempel laste ned en diktafon-app («Voice Recorder») på telefonen din. Da vil du fort oppdage hva du kan forbedre, og få ideer til hva du kan prøve på neste gang. Og så er det bare å sette på stoppeklokka og gjøre det én gang til.

Lykke til! Og ha det gøy med å lage musikk med ABA-øvelsen! Vil du at jeg skal hjelpe deg med dette, eller noe helt annet, kan du booke enetime med meg som en av få utvalgte SuperDuperinstruktører her.

Vennlig hilsen, Jørgen Munkeby

www.jorgenmunkeby.com

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

23. juni 2019 - No Comments!

Lage Thune Myrberget: Suksess er hva du gjør det til

"Dersom jeg tar de stikkene der, og slår dem ned på den trommen som står mellom beina mine...så begynner han kongen der borte å gå!"

Skrevet av Lage Thune Myrberget, trommeslager, komponist, musikkpedagog, redaktør av "trommer.no" og forfatter av "Virvel"-serien

Hva skal til for å gjøre suksess? Jeg intervjuet trommeslager Kim Ofstad for noen år siden og han svarte ganske presist: "Du må unne andre suksess!"

Hva ligger i det utsagnet? For å kunne unne andre noe må du være trygg. Du må vite hva du selv er god for. Du må vite hva andre er god for. Du heier på de andres kvaliteter, fordi du ser dem, og du sier det til dem. De vet at du verdsetter dem fordi du verdsetter andre. Du er en god kollega og vil mest sannsynlig kunne sole deg i glansen av gode kollegers suksess. Så den dagen du selv får suksess vil du også se hvem som heier på deg. Suksess avler suksess.

Hva er din definisjon av suksess? Streaming på Spotify? Trommesolo? Utgi egen musikk? Reise verden rundt? Hva er din drøm?

 

Suksess kan være så utrolig mye forskjellig. Det som er suksess for andre behøver ikke være din suksess. Du kan faktisk ende opp i en situasjon andre ser på som suksess, mens du selv ikke ser det slik. Det er ikke alltid du skjønner hva du har vært med på før det har gått litt tid. Du kan se tilbake på det med klokere øyne og oppdage verdier du ikke så den gang. Og så kan du unne deg selv en liten suksess - på nytt.

Jeg har lært at suksess er hva du gjør det til. Her er tre egne historier.

 

Historie én

Den gang jeg vokste opp var det kun én tv-kanal i Norge. NRK. Alt vi kunne se av trommeslagere kom gjennom tv-apparatet. Alle samtaler dreide seg om det vi så på tv. Drømmen min ble å spille på tv.

Jeg flyttet til Oslo og startet studier på Norges Musikkhøgskole i 1986. Da traff jeg Sven Ohrvik. En suveren pianist og arrangør som studerte på Universitetet. Vi spilte noen merkelige og tilsynelatende uviktige jobber for kor og korps gjennom det første året. Så ble vi med på en musikal i Kristiansund. Gøy å spille, men langt fra en suksess.

Men det skulle bare ta ett år før Sven fikk engasjement i NRK. Han ringte meg og lurte på om jeg ville være med å spille en serie med tv-programmer i beste sendetid på lørdagskvelden høsten 1987.

Vi hadde én dag med studioprøver og deretter sending. Der satt jeg i et rom på Marienlyst med 50 publikummere og fem kamera. Det nærmeste lyste rødt og vi satte igang. På tirsdagen leste jeg i avisen at programmet hadde hatt 1,3 millioner seere.

Faren med en slik suksess er at jeg kan komme i mål - alt for raskt. Uten å være klar over at drømmene dine like godt kunne vært å reise på verdensturné med Elton John.  

 

Historie to

Fire år etterpå sitter jeg backstage i Oslo Spektrum og drikker champagne med bandet til nettopp Elton John. Hva har skjedd?

Bransjebladet Musikkpraksis trengte en journalist som kunne skrive tester på trommeutstyr. For meg handlet det om å få tilgang til det nyeste utstyret først. Direkte fra leverandører. Lære alt om utstyret. Skrive om det. Få betalt.  

På den måten ble jeg oppdatert på alt av trommeutstyr - både akustisk og digitalt. Pluss at jeg fikk forhandlerpriser dersom jeg ville eie det sjøl. Det var en vinn- vinn- vinn-situasjon.  

En av Premiers store artister på denne tiden var Charlie Morgan. Han var studiotrommis i London og hadde gjort innspillinger med bl.a Kate Bush, Gary Moore og Elton John.

I flere år hadde Premier jobbet med en ny serie trommer: Signia. Ingen visste noe, men plutselig var det eneste trommesettet klart for verdensturné med Elton John. Charlie Morgan var trommeslageren og prøvene foregikk i all hemmelig - et eller annet sted i Oslo.  

Så får jeg en telefon: “Hei Lage. Do you wanna meet up with Charlie Morgan and have a look at our new Signia drumkit? sa Karen. Hun var marketing-ansvarlig for Premier og ringte meg i Oslo. To timer senere ringte Charlie og vi hadde en avtale.  

Elton John og bandet hans hadde nå inntatt Oslo Spektrum, og jeg og Charlie hadde en avtale.

Charlie møter meg ved artistinngangen og tar meg med ned i salen. Der får jeg overhøre prøver og gjennomgang av enkeltlåter til morgendagens turnéstart. Etter prøvene fikk jeg en grundig gjennomgang av oppsettet og hele prosessen med å utvikle trommene.

Charlie var en suveren fyr og vi fant tonen. “Would you like a ticket for tomorrows opening show?” Dagen etter satt jeg på VIP-plass og så sceneteppet til Versace gå opp for verdensturneen.

Etter konserten ble jeg geleidet backstage i Spektrum. På vei ned hilser jeg på Elton og møter gutta i bandet. Så sitter vi der og drikker champagne mens vi snakker om kveldens show, livet og musikken.

Fra å drømme om tv-spilling fikk jeg plutselig innblikk i turnélivet. Jeg hadde ikke tenkt tanken på å reise verden rundt og spille med Elton John. Men det hadde Charlie Morgan drømt.

Drømmer du stort nok? Drømmer du faktisk det du drømmer om? Eller begrenser du deg?

 

Historie tre

Her kommer den siste historien. Den handler om at du ikke alltid ser alvoret - før det er gått noen år. Og bra er det 🙂

På 90-tallet jobbet jeg mye i tv, teater og eventmarkedet. Blant annet spilte jeg fast med orkesterleder Bjørn Jørgensen. Han booket meg på en jobb 28. august 1993.

På dagen måtte vi ha prøver med kompet. Jeg kom kjørende oppover Karl Johan med trommer i bilen. Da jeg kom til Frederiks gate blinket jeg verken til høyre eller venstre. Jeg kjørte rett frem. Opp Slottsbakken. Stoppet foran vakten til Det kongelige slott. Han så på meg. Jeg så på ham. Navnet mitt sto på lista. Porten åpnet seg og to bærehjelper kom ut av sideinngangen på slottet.

Jobben var sølvbryllupet til kongeparet.

For å sikre at arrangementet ble en suksess skulle det være poloneseprøve. Dette høres kanskje rart ut? Jeg skal forklare.

Når kongefamilien feirer kommer det gjester fra hele verden. Det er ankomst, middag og deretter dans. Den offisielle dansen på slottet starter det med polonese. Det er en vals, men før den kommer en marsj. Gjestene marsjerer hånd i hånd gjennom slottets ganger og rom før de ender opp i ballsalen foran orkesteret. Da starter selve polonesen...

Kongefamilien og slottets ledelse skal være sikre på at alt skjer slik det skal på et slott. Hvor de skulle gå, tempo på marsjen, godkjenne valsen, tempo og lengde på både valsen og neste sang.

Vi rigget oss til i ballsalen, ruslet ut i naborommet og ser en balkongdør. Fra denne ser vi rett ned på Slottsplassen og hele vegen nedover Karl Johan. Da skjønner vi at det er denne balkongen som er fullsatt med kongelige hver 17. mai. Det hele er litt absurd. Og jeg skal spille trommer.

Prøvene foregår i ballsalen. Vi hilste på hele kongefamilien og administrasjonen. Det var en løs og fin tone. Prosedyre, rute, tempi og lengder ble avtalt, og alt var klart for morgendagens store sølvbryllupsmarkering.

Dagen var kommet. Vi satt på scenen med fullt storband. Slottet var fylt med over 200 prominente gjester fra kongeparets internasjonale og nasjonale vennekrets. NRK var på plass med sine kameraer og skulle overføre polonesen live. (Se fra 7:02) Dette ble også sendt videre til europeiske tv-stasjoner.

Jeg satt på trommestolen og hadde en nyskrevet trommemarsj på notestativet. Alle gjestene samlet seg bak det norske kongeparet. De sto oppstilt i enden av ballsalen. Hoffsjefen stiller seg opp foran dem. Han fanger mitt blikk. Jeg nikker. Han hevet en stav til tegn på at jeg skulle starte.

Da farer en tanke gjennom hodet mitt:

Her sitter jeg. En trommeslager fra Hamar. Jeg har en trommestikke i hver hånd. Dersom jeg tar de stikkene der, og slår dem ned på den trommen som står mellom beina mine...så begynner han kongen der borte å gå!

 

Og i det jeg starter å tromme stråler kongenparet opp - og så begynner han kongen å gå. Mot meg. Rusler bortover parketten i ballsalen opp mot scenekanten. Møter mitt blikk. Nikker “takk for i går,” og rusler videre på sin poloneserunde i slottet sitt.

 

Avslutning

Man kan le litt av det, men samtidig er det grunn til å tenke mer på hva som egentlig skjedde.

I et magisk øyeblikk sto den norske kongen og ventet på meg. Mine slag på trommen var det avtalte tegn for hva han skulle gjøre videre i livet. Og nok en gang gjorde jeg som avtalt. Og alle gleder seg.

Slik kan også jobben være for en trommeslager. Du har i noen sekunder makt over kongehuset og styrer nasjonen fremover i avtalt tempo.

Det er gøy å ha hatt ansvaret og “stått i krigen”. Det er jo helt ufarlig å tromme litt, men i overført betydning er det vi gjør mye mer enn å tromme litt.

Når det kommer til stykket handler det om et gigantisk samspill. Både over tid, ansvar, roller og ferdigheter.

Så tenk på dette neste gang du tar stikkene i hendene:

  1. Drøm ærlige drømmer som er store nok
  2. Du kan komme snublende nær nye drømmer
  3. Du kan ende opp med å styre landet.

Alt for Norge

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

27. mai 2019 - No Comments!

Martin Olsen: En liten historie om et talent som ble nybegynner i en alder av 32 år

Skrevet av Martin Olsen, dirigent, trombonist og komponist

Da jeg var i åtteårsalderen fikk jeg høre av min instruktør i det lokale skolekorpset at jeg var et naturtalent på euphonium. For en ung gutt som var middels god i fotball, hadde rommet fullt av modellfly og likte best å sitte alene og lage “fluer” med sitt fluebindersett, gikk disse ordene som en varm strøm gjennom kroppen.

Jeg smeltet i det øyeblikket sammen med instrumentet mitt på grunn av den varmen som oppstod av lærerens godhet. Instrumentet var en kilde til glede og selvtillit, og ble en del av min identitet og mitt selvbilde.

Forholdet varte helt frem til jeg bestemte meg for å bytte ut min faste partner siden barndommen med den frekke og friske trombonen i en alder av nitten år.

Det nye og heftige forholdet resulterte i et studieløp som på grunn av overbelastning, ble avbrutt kort tid før min masterkonsert som skulle finne sted i 2007.

Den ekte spillegleden ble erstattet med prestisjejag og ønske om å bli best i løpet av urealistisk kort tid.

Jeg pakket bort trombonen og det skulle gå åtte år før et nytt sett med de to SlidoMix-flaskene, som ofte blir for tidlig tyntflytende og er ujevnt dosert, ble kjøpt inn i 2015.

Før vi jeg tar dere med videre på min musikalske reise, så vil jeg presisere at de fleste av dere trolig ikke har slike voldsomme ambisjoner som jeg hadde. Dere må sikkert jobbe med å finne inspirasjon og tid til å spille i en travel hverdag.

Jeg har selv fått en datter og har dermed mindre tid til å spille. Det gjør tiden dyrbar og spesiell.

Min erfaring fra studietiden er at for mye tid kan ha en dårlig innvirkning gjennom at man tilbringer for mye tid alene. Hvordan man forvalter den dyrebare tiden man har er det viktigste spørsmålet. Konkrete og smarte mål som er mulig å oppnå i reaktiv kort tid er en av nøklene til å øke mestring.

Mestring fører til økt spilleglede som igjen fører til ønske om å mestre nye ting. En sunn sirkel!

Hvor ofte hører vi ikke ord som ivrig amatør” og “glad amatør”. Ordet amatør er egentlig dekkende, da det betyr “en som elsker” en som gjør noe fordi en liker det.

Det har i den senere tid blitt meg klart, at kilden til denne positive betegnelsen av noe imperfekt ligger i evne til å akseptere det tekniske og musikalske nivået man har, kombinert med ønsket om å få så mye glede ut av det som mulig.

Som den Sørlendingen jeg er, så føles naturlig å predike mitt credo med en maritim twist. Derfor har jeg brukt tresjekte med hull i skroget som metafor for hvordan det er å være en messingblåser som ønsker å holde et nivå eller å utvikle seg. Gamle tresjekter tar alltid tar inn vann og man velger å konstant øse båten for å kunne seile videre.

Som musikere enten vi er amatører eller proffe, har vi alle sprekker og vi tar alltid inn vann. Det handler om å holde seg flytende, tette et par hull på veien og å nyte reisen!

Tilbake til begynnelsen av slutten. I en alder av 32, børstet jeg støvet av trombonen min og merket at det låt like håpløst som det gjorde for åtte år siden. Jeg bestemte meg for å utføre et eksperiment.

I to uker blåste jeg luft gjennom trombonen uten å forsøke å produsere en konkret tone, klang, styrkegrad eller artikulasjon. Det eneste jeg fokuserte på var å utføre dette på en meditativ måte uten å overaktivere de musklene som er virksomme under produksjon av klang. 

Etter at forholdet mellom kropp og instrument, som jeg kaller generator og forsterker, sakte men sikkert utviklet seg til det bedre, begynte leppene igjen å vibrere. Jeg hadde på det tidspunktet fått tilbake en halv oktav og bestemte meg for å prøve å bli medlem av et balkanband i Berlin.

 

 

Jeg vet i etterkant at det nærmest var et under at jeg fikk lov til å bli med der. De klarte på en aller annen måte å finne et oppgave til meg. Jeg ble satt til å spille etterslag med ett viktig krav og to andre mindre viktige:

 

1. Treff noten
2. Hold tempo
3. Spill alltid sterkt

Denne ville og uskolerte måten å spille på blåste klumpen ut av halsen og gav meg tilbake noe av den energien og aktiviteten man trenger for å flytte tilstrekkelig og riktig luft ut til leppene. Virkelig tømme seg for luft. Skritt for skritt har jeg videreutviklet de erfaringene jeg har gjort meg, og i løpet av de siste tre årene jobbet videre med mitt ambisiøse oppussingsprosjekt. 

På grunn av min meget lange omvei som messingblåser, har jeg fått en del erfaringer som mange ikke får. 

Det er jo ganske logisk! Dersom man går langt så ser man mer. Dersom man seiler motstrøms blir man kjent med skutens knirkende treverk og tau. Man får en fornemmelse, et instinkt og en forståelse for hvordan mange faktorer virker sammen i et system. Jeg gleder meg til å forklare deg hva jeg har lært på min ferd! 

 

Jeg har alltid med meg munnstykket når jeg er ute og sykler i Berlin. Når det lyser rødt finner jeg det frem og jobber med helt elementær ting som at luften ikke støter på unødvendige hindringer på veien ut til leppene (det var mitt lille tips for nå og ikke glem å følge med på trafikken!) 🙂 

Håper vi sees snart og husk at den som virkelig er lat, spiller litt hver dag! 

www.martinolsen.de

Published by: Superinstruktørene in Superblogg