"Ikke visste jeg at akkurat disse ordene skulle bli det som skulle prege mitt liv. Husker det som om det var i går!"

Skrevet av Erling J Myrseth, dirigent, instruktør og korpstrollmann

Jeg var 12 år. Mamma hadde vært med å starte korpset i bygda jeg bodde. Det var ingenting der. Vi hadde tanken - den lokale bensinstasjonen - bedehuset, skolen og en barneforening. Ellers ingen ting.

Så kom Dan. Det skulle bli korps i bygda! Jeg husker jeg var i ekstase. Notekurset måtte vi igjennom. Vet ikke hvorfor, men det falt så naturlig. Men musikk var det som var i hodet mitt hele tiden. Alt virket så naturlig og logisk.

Jeg fikk kornett. Akkurat det jeg drømte om. Jeg ville spille det samme som Bjørn, min første helt, han spilte i skolekorps på Skøye. Husker jeg alltid tutet på kornetten hans når jeg var på besøk. Guud, tenker at han var oppgitt mange ganger. Når jeg ville spille - i stedet for å leke.

Så ble det endelig korps på Valle. Vi øvde og øvde! og vi trodde kanskje at vi var superflinke. Vi hadde øvd i nesten ett år og skulle være med på stevne på Skøye. Marsjering og det hele. Vi spilte fire marsjer, griseenkle, Forward marsj var den ene. Bare firedeler og halvnoter. Kanskje noen åttendeler.

Vi var så stolte! Hadde ikke uniformer, men hvit skjorte og rødt slips. De andre korpsene spilte Gammel jegermarsj og King size. Det virket uoverkommelig. Guud så gode de var! Husker at de lo av oss.

Men det brydde jeg meg ikke om.

Vi hadde Dan, dirigenten. Høy, tynn, mørkt hår, bart, nordlending. Han kunne alt. Han dirigerte korpset, startet barnekoret, som jeg óg ble med i. Som eneste gutt. Han hadde gitarkurs, som jeg og var med på. Ja, han var redningen for bygda. Plutselig hadde vi noe å gjøre. Ikke bare leke gjemsel.

Når jeg nå tenker tilbake så er han det største jeg som 12 åring kunne møte. Han kunne alt. Og han var så koselig og hyggelig. Alltid blid og hjelpsom. Han var der og inspirerte meg til det jeg har blitt i dag. Guud så takknemlig jeg er. Ikke ante jeg da at han var den jeg skulle ha med meg hele livet, og som skulle prege meg og alt jeg har gjort og er, på en slik måte!

Jeg var den samme tytete fyren da, som jeg er nå. Spurte og maste. Guuud, han må ha vært drittlei! Så en dag før skolekorpsøvelsen. Så spurte jeg... hvordan dirigerer man, hvordan er bevegelsene?

Da kom de forløsende ordene; Gulv - vegg- vegg - tak; mens han viste hvordan man skulle gjøre det.

Han hadde den evnen å forklare ting enkelt, på det nivået jeg var på, slik at jeg kunne forstå det med en gang. Han møtte meg der jeg var og tok meg på alvor og bare viste... Sånn gjør vi Erling...

Jeg visste ikke da, at jeg nå nesten 50 år senere, at akkurat dette skulle bli min greie. Mitt liv, min hobby, min passion og at disse ordene: Gulv - vegg- vegg - tak, skulle bety så mye for meg.

Og igjen kanskje for andre.

Jeg tror nok at det er slik for mange. Vi haster rundt i våre travle liv. Gjør alt vi må, higer etter noe større (ikke noe galt i det), og glemmer at vi er den vi er og der vi er, på grunn av sånne usynlige, men viktige personer, som for meg min første dirigent, Dan.

Det var kanskje så lite det du gjorde den gang da, men for meg har det blitt det største. Jeg er så evig takknemlig!