Jeg hører publikum begynne å rope “Sa-ty-ri-con, Sa-ty-ri-con!”, og jeg må nok ha sett ganske panikkslagen ut fordi en av sceneteknikerene forsøker å rope til meg for å spørre hva som skjer. Jeg prøver å forklare så godt jeg kan, men han gir meg et blikk som viser at han ikke aner hva jeg snakker om.
Skrevet av Anders Hunstad, multimusiker, musikklærer og keyboardist i Satyricon.
Et lam i ulveklær - den usannsynlige reisen fra skolekorpset til verdens metal-scener som keyboardist for Satyricon
Jeg kjenner vinden river i skjorta. Det er en varm og lun vind. En følelse som gir meg asossiasjoner til lange kvelder i feriemodus med godt selskap. Jeg blir fort revet ut av disse tankene da det blir klart for meg at det er et fullt fotballstadion av mennesker som venter på at jeg skal gå ut på scenen for å starte showet. Jeg har gjort det hundrevis av ganger men man blir aldri helt vant til det. Vant til at det kun skal være meg.
Det er mange tanker som går igjennom hodet i en slik situasjon. På scenen er det helt mørkt, så jeg må gjøre alt jeg kan for å ikke snuble i noe eller falle. Dette ville gi meg en hel del uønsket oppmerksomhet. Alle er jo der for å ha det gøy, men Black Metal er jo tross alt en nokså alvorlig affære.
Oppsettet mitt består av et NordWave keyboard hvor jeg veksler mellom interne lyder og virtuell sampler gjennom Mac-en. NordWave er fin til lyder som stryk, messing og en og annen analog lead-lyd, mens 93 % av jobben er å sende ut massevis av lyder gjennom en sampler.
Kommunikasjonen mellom keyboardet og maskinen gjøres gjennom et Roland UM- One MIDI-Interface.
Jeg har alltid backup utstyr med meg, og denne ene gangen hadde det ene interfacet takket for seg. Jeg hentet frem det andre jeg hadde i backup. Jeg koblet alt sammen, men merket til min store skrekk at det ikke var noe utslag fra anslagene på brettet.
På dette tidspunktet står jeg fremdeles bak sceneteppet og tester oppsettet mitt, totalt innlemmet i ekstrem støy og tåke fra røykmaskinen. Jeg kan nesten ikke se skjermen på datamaskinen.
Jeg får full panikk og forsøker alle triks i boka, inkludert re-start av maskin og software. Etter en stund får jeg såvidt utslag på maskinen, noe som gir meg fornyet håp om at det skal la seg løse.
Etterhvert får jeg vissheten om at det er hvert TREDJE anslag som trigger lyden. Dette er jo ikke til å tro, hvordan skal jeg kunne gjennømføre en konsert med dette utgangspunktet!?
Nå settes det i gang pyro fra scenen så jeg kjenner varmen fra flammer og trommetekniker får tommel opp fra øverste hold, han blinker med lommelykta si mot lydtekniker og scenen blir mørklagt.
Jeg hører publikum begynne å rope “Sa-ty-ri-con, Sa-ty-ri-con!”, og jeg må nok ha sett ganske panikkslagen ut fordi en av sceneteknikerene forsøker å rope til meg for å spørre hva som skjer. Jeg prøver å forklare så godt jeg kan men han gir meg et blikk som viser at han ikke aner hva jeg snakker om.
Jeg står klar til å gå ut, føler scenekanten med høyrefoten. Jeg er klar til å ta de to skrittene opp, og ta i mot det øredøvende bruset fra et stappfullt fotballstadion med 25 000 energiske blackmetal-fans i Medellin, Colombia uten engang et lite håp om at utstyret mitt skal fungere. Det er et scenario jeg ikke unner min verste fiende...
a-ha-opplevelser
Blackmetal og konserter foran titusenvis av fans virket veldig fjernt for meg den gangen norsk media daglig hadde oppslag om påtente kirker, drap og satanistiske ritualer. Jeg tok jo veldig avstand fra alt det, selv om jeg som mange andre merket en viss fascinasjon for hva i all verden det var som foregikk i lille Norge på denne tiden.
Det var også en nokså spesiell tid å være en langhåret musiker-type med litt frikete stil. Jeg synes å huske enkelte skeptiske blikk fra engstelige forbipasserende. Det skulle gå mange år før jeg selv ble kjent med aktørene i dette miljøet; hardt arbeidende musikere med interesse for ekstrem musikk, ekspresjonistisk kunst, mørk poesi og norsk natur.
Jeg har spilt piano siden så lenge jeg kan huske. Vi hadde fint instrument i stua og jeg hadde anledning til å spille når som helst. Jeg må nok ha hatt veldig tålmodige foreldre fordi innimellom klimpring på pianoet måtte jeg øve på slagverks-stykker på øvings-pad ́en min, da jeg også hadde begynt med trommer i skolekorpset.
LES OGSÅ: Hedvig Montgomery skriver om foreldrenes rolle i barnas egenøving
Jeg elsket å drømme meg bort med lange klanger med pedalen trykket ned. Det var som om en hel verden åpnet seg opp for meg, en uendelig rekke muligheter og kombinasjoner av toner og rytmer. Det var som om tiden ikke strakk til for å utforske alle.
Det var imidlertid ikke like lystbetont å dra til spilletimene, det var vanskelig å holde fokus på å øve på stykker som jeg ikke likte, og som attpåtil hadde vanskelig fingersetting. Dette er noe som mest sannsynlig er likt for så godt som alle unge nybegynnere på et instrument, men bekymringene og frustrasjonen er heldigvis kortvarig.
Et par semester inn i pianospillingens forunderlige verden hadde det allerede gått opp et par lys for meg. For det første hadde min far vist meg hvordan man skaper harmonier med å bruke besifrings-symboler, ved hjelp av den store, magiske Beatles-boka som sto på pianoet allerede før jeg ble født.
For det andre hadde jeg fått min første synthesizer og hørt plata Hunting High and Low med a-ha.
Åpenbaringen rundt det faktum at én tangent kan produsere allverdens lyder og stemninger, gjorde meg enda mere besatt av å utforske dette.
Dannelsesreisen
Jeg hadde flere pianolærere i oppveksten og gjorde en ekstra innsats på å spille klassisk, noe som heldigvis resulterte i at jeg kom inn på musikklinja på Rud videregående skole. Det var veldig formende år og jeg har fremdeles gode venner fra denne tiden.
Selv om jeg hadde jobbet hardt med slagverk alle årene i tillegg til piano så falt valget på
å satse fullt og helt på tangenter. Det som fulgte var en nærmest panisk øving i jazzmusikkens tjeneste i miljøet rundt musikkhøgskolen.
Etter mange år med diverse band i lokalmiljøet fikk jeg endelig sjansen til å dra på turné i utlandet med et etablert band med kontrakt i Belgia, så det var en veldig fin og lærerik tid.
Jeg fikk deretter jobb hos personlige favoritter som Briskeby, Morten Abel og Aggie Frost så jeg fikk god smak på turnélivet rundt denne tiden, men ingenting kunne forberedt meg til hva som skulle vente meg i de neste årene.
Via min tilknytning til et studio i Oslo fikk jeg tilbud om en session jobb på en “industrial metal” plate. Det ble en veldig kul plate, som endte opp med å vinne metal-prisen på Spellemann i år 2000.
Det var plata “Sin-Thatic” av bandet Sensa Anima. I og med jeg hadde fått en liten fot inn i metal-miljøet, ble jeg etterhvert fulltidsmedlem i bandet Sarke som har turnert i hele verden og gitt ut seks album til nå. Gitaristen i dette bandet spiller med Satyricon, så da det plutselig ble behov, ble jeg spurt om å gjøre en festival-sesong med bandet. Jeg takket umiddelbart ja.
BOOK GRATIS PRØVETIME PÅ PIANO ELLER GITAR MED ANDERS
Take me to your leader
Jeg har alltid tatt mengden med forarbeid før en øving med nytt band veldig seriøst. Jeg lytter gjennom utallige ganger, lager fullstendige notater og programmerer lyder som skal brukes. Jeg følte meg ganske selvsikker da jeg dro med meg pianoet mitt opp til sjokoladefabrikken på Grünerløkka en sensommerdag i 2010.
Jeg hadde masse noter og notater med arrangements-detaljer, vokale tekst-cues og rekkefølge på riff etc. Da jeg hadde hilst på trommeslageren og satt opp utstyret mitt begynte jeg å lure på når alle de andre skulle dukke opp, ikke minst vokalisten. Jeg forsto etterhvert at øvingen var kun for trommis, én gitarist og meg selv.
Etter at vi hadde avtalt en låt, telte trommisen opp og låta kjører i gang. Det ble umiddelbart klart for meg at jeg nå befant meg i en helt ny situasjon, jeg var ikke i stand til å kjenne
igjen noenting som sto i notatene mine. Det var som jeg plutselig sto i øyet av en storm som virvlet rundt meg uten at jeg var i stand til å skille ut verken toner eller takter.
Trommene høvlet avgårde i et forrykende tempo og det var tydelig at personen som spilte på dem allerede hadde havnet i en nærmest transelignende tilstand, der energi og
fokus var på et sted som jeg til da aldri hadde sett. Jeg måtte rett og slett kaste vekk alt jeg hadde tenkt at jeg skulle kunne klare å høre meg frem til, noe som var veldig uvant for meg.
Etterhvert som øvingene tiltok, hvor vi også ble fulltallige, ble jeg mer fortrolig med denne nye innfallsvinkelen. Det ble faktisk til at jeg måtte øve på å telle takter for å orientere meg om hvor i låta jeg var, rett og slett å arbeide mye hardere med å “kunne” alle låtene uten å belage seg på cues fra noen andre.
Da det omsider ble tid for første konsert så kan jeg huske at det var en stor festival i østeuropa ett eller annet sted.
Vi sto alle bak sceneteppet og gjorde oss klare, da vokalisten i bandet kom bort til meg og gjorde noe som jeg for alltid vil huske som et definerende øyeblikk.
Han tok tak i hendene mine, som tilfeldigvis befant seg i bukselommene mine, og trakk dem opp. Jeg ble nokså perpleks akkurat da, men jeg forstår godt nå hva det dreide seg om: "Vi kan ikke ha henda i lomma når vi skal i krigen!"
Det var en åpenbaring å spille for så mange dedikerte fans. Vokalisten jobbet med publikum slik en dirigent leder sitt orkester med ansiktsutrykk og håndbevegelser.
Det er veldig mye som skal på plass for å gjennomføre en konsert på denne størrelsen og det går som oftest bra, men noen ganger blir ting i overkant spennende, som jeg fortalte om i introen.
Kort slutning...
Jeg står altså klar til å gå ut på scenen foran et stappfullt fotballstadion foran 25 000 energiske blackmetal-fans i Medellin, Colombia med et keyboard som responderer på hver tredje lyd jeg lager. Dette skal bli festlig...
Jeg vurderer desperat mine mulige utveier. Jeg kan, muligens, stå på scenen og håpe på det beste. Mirkaler har skjedd før.
Eller jeg kan informere de andre i bandet om situasjonen, og bare droppe å gå på scenen og håpe at vi kan løse dette på et annet vis.
Jeg står paralysert av mine egne valg i det en annen scenetekniker kommer mot meg.
Han tar tak i interface-kabelen, smiler mot meg og sier: “What if I do like this?” Han knyter en elegant sløyfe på kabelen som nå henger som et vedheng mellom brettet og maskinen.
Jeg merker til min store overraskelse at alt fungerer som det skal og jeg prøver å gi han et takknemlig nikk. Det neste han sier kommer jeg aldri til å glemme; “Now, don't move!”
Jeg skal nå i gang med en 90 minutters høyenergisk konsert uten å kunne røre meg, i frykt for at kontakten skal bli brutt.
Men som nevnt. Mirakler har skjedd før. Jeg kommer meg gjennom konserten uten problemer, og skal innrømme at jeg pustet tungt i lettelse da det hele var over.
Satyricons urkraft
Det har blitt skrevet mye om fenomenet Black Metal, som faktisk er unikt for Norge og som forandret musikkhistorien for alltid. Jeg har måttet dykke ned i låter fra Satyricons tidlige periode, hvor man merker på kroppen at det ligger mye desperasjon og iskald aggresjon bak. I begynnelsen krever det en del innlevelsesevne.
Men, kommer man inn i kjernen så finner man også elementer av middelaldermusikk, samtidsmusikk (bruk av støy og dissonerende klanger) og storslått poesi om natur, død, mytologi og anti-religion.
Det jeg har tatt med meg av lærdom fra å jobbe med dette, er en større respekt for kunstverket. Det å alltid være noen skritt foran med gjennomføring, og å faktisk investere de timene det tar å forberede seg på det verste.
Det er simpelthen bare å ta henda ut av lomma.
Anbefalt litteratur:
Håvard Rem: “Innfødte skrik” Schibsted
Harald Fossberg/Paal Audestad: "Nyanser av svart: Historien om norsk black metal" CappelenDamm
Erlend Erichsen: “Nasjonalsatanisten” Damm