fbpx

27. mai 2019 - No Comments!

Martin Olsen: En liten historie om et talent som ble nybegynner i en alder av 32 år

Skrevet av Martin Olsen, dirigent, trombonist og komponist

Da jeg var i åtteårsalderen fikk jeg høre av min instruktør i det lokale skolekorpset at jeg var et naturtalent på euphonium. For en ung gutt som var middels god i fotball, hadde rommet fullt av modellfly og likte best å sitte alene og lage “fluer” med sitt fluebindersett, gikk disse ordene som en varm strøm gjennom kroppen.

Jeg smeltet i det øyeblikket sammen med instrumentet mitt på grunn av den varmen som oppstod av lærerens godhet. Instrumentet var en kilde til glede og selvtillit, og ble en del av min identitet og mitt selvbilde.

Forholdet varte helt frem til jeg bestemte meg for å bytte ut min faste partner siden barndommen med den frekke og friske trombonen i en alder av nitten år.

Det nye og heftige forholdet resulterte i et studieløp som på grunn av overbelastning, ble avbrutt kort tid før min masterkonsert som skulle finne sted i 2007.

Den ekte spillegleden ble erstattet med prestisjejag og ønske om å bli best i løpet av urealistisk kort tid.

Jeg pakket bort trombonen og det skulle gå åtte år før et nytt sett med de to SlidoMix-flaskene, som ofte blir for tidlig tyntflytende og er ujevnt dosert, ble kjøpt inn i 2015.

Før vi jeg tar dere med videre på min musikalske reise, så vil jeg presisere at de fleste av dere trolig ikke har slike voldsomme ambisjoner som jeg hadde. Dere må sikkert jobbe med å finne inspirasjon og tid til å spille i en travel hverdag.

Jeg har selv fått en datter og har dermed mindre tid til å spille. Det gjør tiden dyrbar og spesiell.

Min erfaring fra studietiden er at for mye tid kan ha en dårlig innvirkning gjennom at man tilbringer for mye tid alene. Hvordan man forvalter den dyrebare tiden man har er det viktigste spørsmålet. Konkrete og smarte mål som er mulig å oppnå i reaktiv kort tid er en av nøklene til å øke mestring.

Mestring fører til økt spilleglede som igjen fører til ønske om å mestre nye ting. En sunn sirkel!

Hvor ofte hører vi ikke ord som ivrig amatør” og “glad amatør”. Ordet amatør er egentlig dekkende, da det betyr “en som elsker” en som gjør noe fordi en liker det.

Det har i den senere tid blitt meg klart, at kilden til denne positive betegnelsen av noe imperfekt ligger i evne til å akseptere det tekniske og musikalske nivået man har, kombinert med ønsket om å få så mye glede ut av det som mulig.

Som den Sørlendingen jeg er, så føles naturlig å predike mitt credo med en maritim twist. Derfor har jeg brukt tresjekte med hull i skroget som metafor for hvordan det er å være en messingblåser som ønsker å holde et nivå eller å utvikle seg. Gamle tresjekter tar alltid tar inn vann og man velger å konstant øse båten for å kunne seile videre.

Som musikere enten vi er amatører eller proffe, har vi alle sprekker og vi tar alltid inn vann. Det handler om å holde seg flytende, tette et par hull på veien og å nyte reisen!

Tilbake til begynnelsen av slutten. I en alder av 32, børstet jeg støvet av trombonen min og merket at det låt like håpløst som det gjorde for åtte år siden. Jeg bestemte meg for å utføre et eksperiment.

I to uker blåste jeg luft gjennom trombonen uten å forsøke å produsere en konkret tone, klang, styrkegrad eller artikulasjon. Det eneste jeg fokuserte på var å utføre dette på en meditativ måte uten å overaktivere de musklene som er virksomme under produksjon av klang. 

Etter at forholdet mellom kropp og instrument, som jeg kaller generator og forsterker, sakte men sikkert utviklet seg til det bedre, begynte leppene igjen å vibrere. Jeg hadde på det tidspunktet fått tilbake en halv oktav og bestemte meg for å prøve å bli medlem av et balkanband i Berlin.

 

 

Jeg vet i etterkant at det nærmest var et under at jeg fikk lov til å bli med der. De klarte på en aller annen måte å finne et oppgave til meg. Jeg ble satt til å spille etterslag med ett viktig krav og to andre mindre viktige:

 

1. Treff noten
2. Hold tempo
3. Spill alltid sterkt

Denne ville og uskolerte måten å spille på blåste klumpen ut av halsen og gav meg tilbake noe av den energien og aktiviteten man trenger for å flytte tilstrekkelig og riktig luft ut til leppene. Virkelig tømme seg for luft. Skritt for skritt har jeg videreutviklet de erfaringene jeg har gjort meg, og i løpet av de siste tre årene jobbet videre med mitt ambisiøse oppussingsprosjekt. 

På grunn av min meget lange omvei som messingblåser, har jeg fått en del erfaringer som mange ikke får. 

Det er jo ganske logisk! Dersom man går langt så ser man mer. Dersom man seiler motstrøms blir man kjent med skutens knirkende treverk og tau. Man får en fornemmelse, et instinkt og en forståelse for hvordan mange faktorer virker sammen i et system. Jeg gleder meg til å forklare deg hva jeg har lært på min ferd! 

 

Jeg har alltid med meg munnstykket når jeg er ute og sykler i Berlin. Når det lyser rødt finner jeg det frem og jobber med helt elementær ting som at luften ikke støter på unødvendige hindringer på veien ut til leppene (det var mitt lille tips for nå og ikke glem å følge med på trafikken!) 🙂 

Håper vi sees snart og husk at den som virkelig er lat, spiller litt hver dag! 

www.martinolsen.de

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

Leave a Reply