fbpx

30. september 2019 - 2 comments

Spill deg nærmere folk

Min mor har bare tatt feil én gang. Det var da hun sa at jeg måtte velge hva jeg skulle bli her i livet. 

Foto: Lars Solbakken

Skrevet av Håvard Paulsen, skuespiller, musiker og innholdsprodusent.

Jeg var 15 år og skulle velge mellom musikk eller drama som fortsettelse etter førsteklassen i musikk, dans og drama. Problemet var, og er, at jeg liker altfor mange forskjellige ting, og får tilløp til fnatt av spissing og spesialisering. Når Thom Yorke synger «Here I’m alive, everything all of the time», nikker jeg, og kjenner igjen den gnistrende følelsen.

Jeg er for utålmodig, nysgjerrig og lat til å bli en 10 000-timers-fyr, en slik som Stian refererte til i forrige bloggpost. Jeg jobber heller én time med 10 000 forskjellige ting. Ikke akkurat oppskriften på å bli en virtuos, men den gode nyheten er at det går an å få til fine ting likevel. Mer om det litt senere.

Den dårlige nyheten er at jeg ikke får yrkes-titulatoren til å regne ut en fornuftig formulering. Jeg er utdannet skuespiller, men har vært musiker lenger enn det.

Nå jobber jeg som tekstforfatter og videoprodusent i byrået Elg, men noen kjenner meg som programleder på NRK Super. (Min vei inn i TV-bransjen var forresten via en danseforestilling hvor min jobb var å være ufaglært, mannlig danser).

Sånt blir det masete bylines av. Det virker pretensiøst, eller i beste fall vinglete. Og jeg blir neppe ansatt som yrkesveileder for ungdom med et første.

 

Så mange strenger og så liten tid

Men yrke, schmyrke: Den beste måten å spikre meg fast til en identifikasjonsmarkør er å spørre: Hvilken gjenstand ville du tatt med deg til en øde øy? Da er svaret soleklart: Gitaren. 

Gitaren er det viktigste ikke-humanoide skaperverket jeg kan holde i hendene. Den gir mening, sinnsro, glede, energi, utfordring og byr på uforutsigbar knitring i synapsene hver dag, året rundt. 

 

Gitaren sier alltid ja, og legger til rette for et lunt hull i tid og rom hvor jeg verken er alene eller sammen med noen. Mamma var nok glad for å finne noe som klaffa så inderlig med mine interesser, men ikke like imponert over at jeg spilte gitar på dass om morran, så jeg forsinket både morgenlogistikk og min egen ankomst på skolen.

Djevelen er i detaljene sies det, uten at det er noe særlig djevelskap å skryte av min reise i musikklivet. Men noen hendelser og situasjoner stikker seg ut. 

  • Tre år: Hører en kassett med Kiss og tror de befinner seg inne i høyttalerne.
  • Elleve år: Mamma kjøper gitar til meg fra Elloskatalogen. Stikkord: Høy action og lav verdi. I kroner og øre, altså.
  • Tolv år: Lager mengder av parodier på TV-program sammen med en klassekamerat. Vi filmer med hjemmevideokamera, lydlegger live med stereoanlegget og ler oss loddrett i hjel. 
  • Fjorten år: Starter band. En trommis og tre kvisete gitarister. 
  • Trettifem år: Lager egne låter som jeg fremfører live og i reprise i beste sendetid på NRKs supreste kanal. 
  • Førti år: Spiller forestillinger landet over for familier hvor musikk og fysikk-eksperimenter er de bærende elementene.

 

Foto: Thomas Jergel/Camerat

 

Samspillets uutholdelige letthet

Siden det første bandet i 1993 har det vært kontinuerlig spilling i ulike konstellasjoner frem til i dag. Det begynte med å leve ut indie-drømmen på 1990 og 2000-tallet, alltid med et metalprosjekt på si, til å holde liv i bedriftsbandet på både forrige og nåværende arbeidsplass.

Disse hendelsene har brent seg fast som konkrete minner. Men det er noe annet som har risset seg dypere inn i reptilhjernen: Opplevelsen av samspill.  

Det ene er følelsen av å få noe til å låte fett eller fint. Det andre er opplevelse av musikalsk samhandling. Denne levende formen for samvær kobler folk på et dypere og mer genuint nivå enn verbal kommunikasjon noensinne kan drømme om. 

Å spille sammen egger urmennesket fram i oss og kler av oss rollene vi gestalter ellers i livet. Man snakker sammen på et annet språk enn det meningsbærende, så og si. Man kan spille på gjenkjennelige følelser ved å leke med dynamikk, dur og moll, pauser, overraskende vendinger. Hele tiden uten bruk av ord. 

Det lydmessige uttrykket samspillet oppnår, altså musikken, er én av de ytterst få estetiske uttrykksformer uten narrativ forankring, som samtidig treffer de store massene. Et nonfigurativt maleri vil ha større problemer med å samle folk til fest enn en hvilken som helst musikalsk komposisjon.

Sagt med andre ord: Er det ikke føkkings kreisi å tenke på at Rammstein kan få 90 000 mennesker til å hoppe opp og ned ved å slå på trommer og tafse på strenger med overstyrt lyd? Eller er det ikke magisk at Praha Symfoniorkester kan få gamle generaler til å gråte ved å blåse gjennom krumme, ventilerte rør og gnikke hestehår mot stålstrenger?

 

Foto: Kalle Punsvik - www.punsvikfoto.no

 

Egenprodusert eller coverlåter?

Bygg ned alle kredibilitets-sperrer og jålete prinsipper. Spilling er kongen! Spilling trumfer! Gig på festival, svisker i kirka, partysett på firmafest, bestillingsverk for anti-mobbekampanje, alt skal med! Lev i kicket samspillet gir. Å spille sammen er som å sitte på en motorsykkel i 200 kilometer i timen, uten fare for annet enn tonal punktering og rytmisk frontkollisjon. 

De to viktigste tingene samspillet har gitt meg er:

  1. Vennskap og bekjentskap med mennesker jeg har spilt med stikker ti gang så dypt som de jeg ikke har spilt med, sånn er det bare.
  2. Musikalitet har gitt meg metodikk og fremgangsmåter i flere andre faglige sammenhenger i livet: I skuespillerfaget, i skrivingen, i videoklippingen, i presentasjoner og når jeg underholder. Dynamikk og komposisjon er alltid viktig.

 

Det kleine er det fines venn

Så denne går ut til dere som har det som meg: Dere som må snakke for å tenke, dere som på spille for å komponere, dere som våger å legge hjertet på bordet uten å frykte cringepolitiet. Dere som har for mye skapertrang til å slutte, men er for late til å være perfeksjonister. Dere som elsker praktiske knep som det Jørgen Munkeby byr på her.

Ta lett på det, men gjør det. Spill sammen! Skap, skap, skap. Det verste som kan skje er at du ikke får utgitt noe, men sitter igjen med dypere, rikere og mer varige relasjoner til menneskene du musiserer med.

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

Comments

Leave a Reply