fbpx

31. januar 2020 - No Comments!

Hjulhvisp (39) øver på å telle

Når var siste gang du gjorde noe for første gang? 

Glad kvinne spiller trommer med trommelærer

Skrevet av Monica Romset, fulltids kontorrotte og deltids drømmejeger 

 #MaxWeinbergWatchOut

I april 2013 var jeg i Telenor Arena to kvelder på rad.  Jeg var der for Bruce Springsteen, og det kunne jeg skrevet mange sider om, men det jeg satt igjen med var fascinasjonen over den stødige typen bak der på trommer. Max Weinberg. Han som ikke bomma en eneste gang, og som sørget for at foten trampet og hodet nikket i takt.  Trommer skulle bli min nye hobby. Dette kunne jeg få til. Det så jo ganske enkelt ut. Jeg trengte bare en flink trommelærer i Oslo.

Reality bites

Så var det dette med virkeligheten da.  Jeg hadde blitt 33 år og livet var ikke rigget for å få inn en ny tidkrevende hobby. Hverdagen var ikke lagt opp for å jobbe mot rockestjernedrømmen. Dessuten var ikke trommer og en to-roms OBOS-leilighet en perfekt match. 

I tillegg var det nedslående resultater når jeg googlet “drummer beginner”. Det dukket stort sett opp guttunger i 12-årsalder, og dersom det dukket opp noen jeg kunne identifisere meg med, var det yngre jenter enn meg som allerede hadde spilt i 15 år. Hadde toget allerede gått?

Men, den som gir seg er en dritt. Jeg begynte med trommetimer hos en trommelærer og gikk til innkjøp av et brukbart digitalt trommesett, full av optimisme, pågangsmot og drømmen om å bli rockestjerne.   

Til å begynne med hadde jeg en halvtimes undervisning én gang i uka. Jeg levde fortsatt i illusjonen om at dette var enkelt, så tanken var å lære litt grunnleggende teknikk og så dra ut i verden på egenhånd. 

Det tok ikke mange minuttene før jeg måtte innse at det å telle til fire brått hadde blitt umulig. Og når hadde armer og bein fått egen fri vilje til å gjøre som de selv ville? Hvorfor fikk jeg ikke foten til å tråkke ned på én samtidig som stikken skulle treffe skarptromma? 

Følelsen av å sitte der som en levende hjulvisp var komplett. Motorikk og koordinasjon har riktignok aldri vært mine største styrker, men dette var skrekkelig. Egoet ble kraftig rundjult, og jeg var ikke overbevist om at dette var noe jeg skulle bruke mer tid på.

LES OGSÅ: Prestasjonspsykolog Noa Kageyama skriver om konsentrert øving.

The return of the King og ny trommelærer

Heldigvis kom Bruce Springsteen, og kanskje aller viktigst, Max Weinberg, tilbake til Oslo i 2016. Da husket jeg hvorfor jeg ville spille trommer. Så med ny giv, satte jeg nye regler og nye mål og startet fra scratch. Ny trommelærer, denne gang fra Superinstruktørene, samt nye rutiner og nytt fokus.

Undervisningen ble økt til én time, og jeg økte leksejobbingen fra ca 0 til minst 5 timer i uka. Jeg hadde lest en del om at man måtte gjøre noe i 10 000 timer for å mestre det fullstendig. Veien virket endeløs, men med større fokus, kom også større fremgang.

Litt av utfordringen med å finne nok tid til å øve var tilgjengelig øvingsrom. Det digitale trommesettet gjorde lite for spillegleden, så jeg leide meg et eget øvingsrom, og gikk til anskaffelse av et ekte trommesett. Det gjorde underverker!

https://www.instagram.com/p/BtCEEXCgNnT/

Et ledd i motivasjonsjobben var å sette en strek for hver effektive øvingstime. For hver hundrede strek ga jeg meg selv lov til å kjøpe noe nytt til mitt trommesett. Det var motiverende å jobbe mot en ny anskaffelse, men det ble også hylende tydelig hvor lenge det var til jeg hadde nådd 10 000 timer.

Mens de store målene ble usynlige borte i horisonten, ble spillegleden desto viktigere. Ettersom ambisjonene ble noe mer redusert, økte mestringsfølelsen betydelig, og i små glimt av gangen hendte det til og med at følelsen av å være trommis meldte seg.  

https://www.instagram.com/p/B2b1E8difq7/

Jeg så riktignok ikke i nærheten av like kul ut som jeg følte meg, men ved å legge ut små snutter av bloopers på Instagram, dukket det brått opp flere folk som var takknemlig for at noen våget å dele litt av det som er en vanskelig reise for de fleste. Selv Max Weinberg har brukt mange timer bak trommene for å øve på alt det som bare skjer på automatikk i dag.

#Norgerundtherkommerjeg

Nå, etter noen år, og mange hundre timer med øvelse senere, er det nye trommeplaner for min del. I steden for å være med Bruce Springsteen på turné, tenkte jeg å få være med på en lydprøve én gang.

Og skulle det gå fløyten, håper jeg å bli et innslag i Norge Rundt om ca. 40 år som dama som reiser rundt på eldresenter og spiller trommer for de som bor der.

Skulle jeg klare å få meg signaturstikker fra en av de store produsentene på veien, er det helt greit det også. Hadde jeg begynt litt tidligere, ville trommer vært livet.

Nå er livet bak trommene ikke livet, men lykken i livet. Det er ca. like bra.

 

Published by: Superinstruktørene in Superblogg

Comments are closed.