Det er de små dryppene med egenøving som gir den jevneste progresjonen

Skrevet av Stian Larssen, daglig leder av Superinstruktørene og Oslo Trommeskole, slagverkspedagog og musiker.

 

Det lyder i grunnen litt selvfølgelig.

Kanskje banalt, til og med.

Vi alle skjønner at det lønner seg å øve. Vi skjønner at for å bli flink til å utføre noe, eller til å spille et instrument, så må man øve. Hvorfor er det da slik at selv om vi skjønner hva som må til for å bli flink – og vi vil jo stort sett alle være flinke – så gjør vi ikke det som skal til.

Hvorfor legger vi ikke ned nok tid i egenøving? Er det fordi at vi skjønner hvor mye som skal til, og så gir vi opp fordi at veien blir så altfor lang?

Erfaringsmessig viser det seg at det er de små dryppene med egenøving som gir den beste og jevneste progresjonen. Om man som helt fersk elev øver 4 x 5 minutter i løpet av en uke gir det bedre effekt enn om man øver 1 x 20 minutter. Hvorfor? Svaret, eller i alle fall deler av svaret, er muskelminne.

Muscle memory

Musklene trenger utallige repetisjoner før en ting sitter «lagret» og kan utføres av seg selv, dvs. uten at vi tenker over at vi gjør det. Når du først har lært deg å sykle slipper du etterhvert å tenke over hvordan det skal gjøres.

Selv om de to alternativene over begge gir 20 minutters øving i løpet av en uke, kan vi også stille det opp slik: Hva gir best progresjon, å øve én gang pr. uke, eller å øve fire ganger pr. uke. Da er kanskje svaret mer selvfølgelig? 

Tilsvarende om man øver 4 x 15 minutter kontra 1 x 60 minutter. Det er lettere å holde på konsentrasjonen når man har flere kortere økter enn én lang økt.

Om man øver fire ganger på de samme grepene, den samme posisjoneringen, de samme notene, gir vi også hjernen tid til å bearbeide øvingen og de nye inntrykkene mellom hver økt.

Da husker vi bitte litt bedre hvordan grepet var, hvordan man blåser og hvordan trommestikka spretter til neste gang. Ett lite drypp. Pluss ett til. Og ett til.

Søvn og hvile mellom øktene klarner hjernen og gjør at vi ser ting litt klarere neste gang vi skal gjøre det samme. «Ja! Dette har jeg vært med på før! Denne situasjonen kjenner jeg igjen!» Og med øvingsøktene spredt utover bygger man selvtillit.

Eleven ser at det går litt fremover. Ikke så mye, men som regel til at det registreres, man kjenner igjen situasjonen eller problemet, og man prøver igjen. Fire økter av fem minutter gir i alle fall tre økter med gjenkjenning og nytt pågangsmot til å mestre. Det bygger selvtillit og perspektiv!

Fra dette høstsemesteret registrerer vi i hvilken grad eleven kommer forberedt til enetimene i tillegg til innsatsen på enetimene. Vi gjør dette for at vi tidligere skal kunne gjøre endringer i opplegg dersom vi ser at elev ikke har den progresjonen eller legger ned den innsatsen vi har avtalt.

En slik avtale er det utgangspunktet elev og instruktør har for å legge opplegg og kan selvsagt forandres underveis, både om man ser at det blir for store krav til egenøving eller at eleven trenger å pushes enda mer.

Egenøving

Dersom vi senker våre krav om egenøving betyr det at elevene mister så mye som 80-90 % av progresjonen. Det er jobbingen mellom enetimene som gir resultater, det er 168 timer i en uke, og en spilletime varer som regel kun 20-30 minutter.

Da har dere 167,5 timer igjen å fordele søvn, skole, måltider, sosialt liv og fritidsaktiviteter på. 🙂

Prøv å sette opp en oversikt over hva dere bruker tiden på. (I min egen familie er jeg redd data og Playstation tar sjokkerende mye tid om vi begynner å legge sammen).

I dag er det ikke uvanlig at barn deltar på mange fritidsaktiviteter. Det er morsomt å henge med vennene sine, få nye venner og prøve mye forskjellig. Noen går på dans, håndball og teater og når vinteren kommer går de skirenn hver mandag. Det er mye positivt med å være aktiv og sosial, men tidsklemma kan også ta hverdagslogistikken.

Vi ser det hver høst når timeplanene skal settes. Vi er helt sikre på at det er foreldrene og barna selv som skal få bestemme hvor mange aktiviteter de skal delta på, men at dette går utover egenøvingen er det ingen tvil om.

Life, but how to live it?

Har du tenkt nøye gjennom hva som skal til for at barnet ditt skal mestre en aktivitet? Hvor mye tid det tar? Eller er barna med på mye fordi "de har jo lyst og det er jo så gøy"? Men blir det så gøy når man er med på 3-4 aktiviteter og har sånn halvveis tid til å følge opp hver enkelt aktivitet?

Kan det være at det er bedre for barnet å dykke dypere inn i færre aktiviteter enn å haste gjennom flere? Kanskje mestringsfølelsen har godt av et dypdykk og ikke bare et streifskudd?

Without hurry, without rest

For å legge til rette for trivsel og progresjon er det viktig at samarbeidet mellom instruktør, elev og foreldre fungerer bra. Vi får ikke til å pushe barna og motivere dem uten at foreldrene er på samme side. Se på det som et triangel mellom foreldre, elev og instruktør.

Alle tre er avhengige av hverandre, og det er viktig at foreldre kommer innom enetimene av og til - i den grad det er mulig. Om dette ikke lar seg gjøre ønsker vi at dere kontakter instruktør (eller administrasjon) direkte slik at vi sammen finner ut av utfordringer og hva som kan gjøres bedre. Jo tettere dialog, jo bedre kan vi legge til rette for fine timer og god progresjon.

Livslang reise

Det å lære seg å spille et instrument er en livslang reise. Det kan høres litt voldsomt ut, men er likefullt sant. De fleste hopper av et sted underveis, og de aller fleste nokså tidlig, fordi motivasjonen sier stopp. «Dette gidder jeg ikke! Dette er for vanskelig! Dette er ikke gøy!»

Kanskje fordi at man prøver litt for hardt og har for lange økter?

Å spille et instrument er en livslang reise fordi at man aldri blir utlært. Det er noe med det at når lyset går opp for deg og du føler at en dør åpner seg til et nytt sted hvor musikken aldri har tatt deg tidligere, vil du så snart du har kommet innenfor den samme døra merke at du står foran en lang gang med ti nye dører. 

 

Eller et annet bilde kan være at vi står i oppoverbakke. For det er det vi gjør, når vi lærer oss å spille et nytt instrument. De som blir flinkest er ofte de som er flinkest til å nettopp bli stående i oppoverbakke, å takle motbakker og motgang.

«Det er i motbakke det går oppover», har du sikkert hørt. Og det stemmer forsåvidt det også, men selvsagt er det lett å bli lei. «Må alt være så jæ... vanskelig!?»

Kanskje man prøver litt for hardt og litt for lange økter?

Talent is no accident of birth

Slik åpner den kjente japanske fiolinpedagogen Shinichi Suzuki sin bok  “Nurtured by Love: The Classic Approach to Talent Education” fra 1983. Det Suzuki mener med dette er at ingen er født uten et talent for å lære, vi er alle sammen født med en naturlig tilnærming til kunnskap, og det er denne tilnærmingen vi må dyrke. Suzuki fortsetter:

"Without hurry, without rest. Confronted with a high mountain, you cannot reach the summit in one stride, but must climb step by step to approach your goal. There may be difficulties and hardships, but not disappointment or despair if you follow the path steadily. Do not hurry. This is a fundamental rule.

If you hurry and collapse or tumble down, nothing is achieved. Do not rest in your efforts; this is another fundamental rule. Without stopping, without haste, carefully taking a step at a time forward will surely get you there. "

 

Om du skynder deg og har det travelt er det lett å snuble og falle. Om du øver i et for raskt tempo er det vanskelig å få tekniske passasjer til å sitte, og da ender man gjerne opp med å øve dem inn feil eller på en anstrengt og lite flytende måte. Det merkes i spillet ditt om du har ro eller om du er anstrengt.

Sakte, sakte

Start sakte når du øver inn tekniske elementer, gjerne i halvt tempo ( f.eks. 60 BPM (beats pr. minute) om stykket går i 120 BPM), og øk gradvis med et par BPM hver økt. Det vil ta deg lengre tid å øve inn på denne måten, men resultatet vil flyte langt bedre og gi deg ro i spillet ditt. Without hurry without rest.

Har du ikke metronom må du skaffe én! Du klarer deg ikke uten. Last gjerne ned en enkel gratisapp til telefonen.

Det er de små dryppene vi jakter på. Til slutt vil mengden egenøving som regel gi et godt bilde på hvor flink man blir. Øver man én time i uken, vil man i løpet av ti år ha øvd ca. 500 timer. Øver man to timer i uken, vil man i løpet av ti år ha øvd ca. 1 000 timer.

Malcom Gladwell kom for noen år tilbake ut med boken Outliers hvor han skriver om 10 000-timers teorien. At uansett hva man vil gjøre her i livet, om det er sjakk, musikk, idrett eller akademiske fag er 10 000 timer et en fin tommelfingerregel for hvor lenge man må gjøre noe for å komme opp på det han kaller et "internasjonalt nivå".

Denne 10 000-timers regelen er både priset og kritisert, men for å eksemplifisere kan man si at en klassisk fiolinist som ønsker å komme opp på et svært høyt nivå allerede som 20-åring (husk; i Kina har en fiolinist en million konkurrenter på samme instrument) må da øve nærmere 13 timer i uken hver uke fra han/hun er fem år frem til 20 års alder for å nå opp til 10 000 timer. Eller starte med noe færre timer, for deretter å øve stadig mer etterhvert som man blir eldre.

Dette for å vise hva som faktisk skal til i rene øvingstimer for å nå så langt. Og så må vi legge til at det er forskjell på øving og spilling, og at øvingen i tillegg må være konsentrert, strukturert og progressiv. Henger du med?

LES OGSÅ: Prestasjonspsykolog Noa Kageyama skriver om konsentrert øving.

Vi har selvsagt forståelse for at de aller fleste elever ikke har slike ambisjoner. Musikk starter som en hobby, og for de fleste fortsetter det slik. Reisen kan likevel ta resten av livet, og husk:

Without hurry, without rest. Det er de små dryppene som bygger musikere.